Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Olliers sykdom
Olliers sykdom, også kalt enkondromatose, er en sjelden bensykdom som kjennetegnes av flere godartede brusksvulster i skjelettet.
Diagnosebeskrivelse
Vanlige konsekvenser av diagnosen er skjelettforandringer i ulik grad, i tillegg til forhøyet risiko for kreft (1-3).
Andre navn (synonymer)
Enkondromatose, dyschondroplasia, multiple cartilaginous enchondromatosis, enchondromatosis Spranger type I.
Diagnosebetegnelser
ICD-10: Q78.4, OMIM 166000, ORPHA 296.
Hvor vanlig er Olliers sykdom?
Olliers sykdom har en forekomst på rundt 1 person per 100.000 innbyggere (2). Forekomsten kan være høyere, siden det kliniske bildet kan være så mildt at personer ikke oppsøker legen og dermed ikke får stilt diagnosen. Det er like mange menn som kvinner som får sykdommen (3).
Årsaker
Olliers sykdom regnes som en ikke-arvelig sykdom. Hos rundt 80 - 85% av pasienter finner man en genforandring (mutasjon) som bare er tilstede i noen celler eller deler av kroppen (somatisk mosaikk). Genforandringen oppstår tidlig i fosterutviklingen. Til nå har man funnet at genforandring i IDH1genet, IDH2 genet eller veldig sjelden i PTHR1 genet kan gi Olliers sykdom (4-6).
Genforandringen finnes både i brusksvulstene (enkondromene), men også i andre type vev og kan være ansvarlig for økt risiko for visse kreftformer ved Olliers sykdom (7, 8).
Symptomer og kjennetegn
De fleste får diagnosen i barne- og ungdomstiden. Det er stor variasjon i hvordan diagnosen arter seg. Følgende symptomer og kjennetegn er vanlige:
Følgende symptomer og kjennetegn forekommer i ulik grad (3, 9-13):
Generelle kjennetegn ved brusksvulstene (enkondromene)
Brusksvulstene viser seg ofte som smerteløse kuler.
Det er veldig stor variasjon i antall, størrelse og lokalisasjon av brusksvulstene.
Brusksvulstene kan:
sitte både i hendene og føttene, men hendene er oftere rammet enn føttene.
sitte i de lange rørknoklene, skulderbladene og bekkenbenet, men sjeldnere i hodeskalle, ribbena og ryggvirvlene.
være asymmetrisk fordelt i skjelettet, enten bare på en side eller på begge sider av kroppen.
Brusksvulstene dannes sentralt i beinet i området rundt vekstsonen (epifyseskiven) og flytter seg enten til metafysen eller diafysen mens beinet vokser (se figur 1).
Det forekommer også brusksvulster som ligger rett under overflaten av beinet (periostale kondromer).
Illustrasjon: Annette Holth Skogan
Figur 1. Illustrasjon av en lang rørknokkel i skjelettet (lårbenet). Bildet viser de ulike delene av knokkelen: Leddbrusken, knokkelenden (epifysen), vekstskiven (epifyseskiven), området mellom knokkelenden og knokkelskaftet (metafysen) og knokkelskaftet (diafysen).
Hendene
Følgende forekommer i ulik grad:
Brudd i fingrene og mellomhåndsbena (metakarpene). Fare for brudd synes å avta i voksenalder (11).
Brusksvulstene kan føre til nedsatt leddbevegelighet og misdannelser (deformitet) i fingrene. Erfaringsmessig har de fleste personer med Olliers sykdom god håndfunksjon.
Armer og ben
Følgende forekommer i ulik grad:
Forsinket lengdevekst i armer/ hender og ben/ føtter (12)
kan føre til beindeformiteter som hjulbeinthet (genu varum) eller kalvbeinthet (genu valgus).
Kan føre til tidlig utvikling av artrose.
Nedsatt gangfunksjonen
Brudd uten eller ved svært lite ytre påkjenning.
Svulster og misdannelser (deformiteter) kan være kosmetisk skjemmende.
Brusksvulstene kan trykke på nerver og føre til både smerte og utfall av nervefunksjon.
Kulene kan føre til mindre leddbevegelighet og dermed til funksjonstap.
Bekkenet og ryggen
Enkondromer i bekkenet kan føre til skjevhet i ryggen (skoliose) (12).
Fødselskanalen kan være trang (12).
Hodet
Brusksvulstene kan også opptre i hodeskallen (13). Dette kan føre til nevrologiske symptomer som dobbeltsyn, hodepine eller epileptiske anfall.
Utfra vår erfaring beskriver noen smerter av varierende grad. Kroniske smerter kan medføre andre symptomer som forstyrret nattesøvn, slitenhet og psykososiale utfordringer.
Personer med Olliers sykdom har økt fare for å utvikle kreft i løpet av livet. Det er stor variasjon i studiene av hvor høy denne faren er, til dels på grunn av små antall deltakere i studiene. En stor studie har kommet fram til at rundt 50% av personer med Olliers sykdom utvikler kreft (3).
Benkreft (Kondrosarkom)
Benkreft (kondrosarkom) er den hyppigste kreftformen ved Olliers sykdom (3, 9), og utvikler seg fra brusksvulstene (enkondromene). Det kan opptre i alle aldersgrupper, men ses sjelden hos barn. Man regner i dag med at rundt 30 og 40% av personer med Olliers sykdom får et kondrosarkom i livet sitt. Noen får flere kondrosarkomer på forskjellige steder i skjelettet (9).
Kondrosarkomer oppstår hyppigst i overarmsben (humerus), lårben (femur), skinnben (tibia), bekken (pelvis) og skulderblad (skapula).
Kondrosarkomene utvikler seg i yngre (voksen) alder hos personer med Olliers sykdom enn hos personer uten denne grunnsykdomen (14).
Personer som bare har brusksvulster (enkondromer) i hendene eller føttene har betydelig lavere risiko for utvikling av kondrosarkom sammenlignet med personer som har enkondromer andre steder i skjelettet.
Det er også beskrevet tilfeller av kondrosarkomutvikling i hodeskallen, symptomene kan være hodepine, anfall eller andre nevrologiske utfall (13).
Når skal man mistenke kondrosarkom?
En del personer med Olliers sykdom har langvarige smerter, dette er ikke i seg selv et tegn for at en svulst har blitt til kreft.
Når smertebildet forandrer seg i voksenlivet eller en kul forandrer seg/ vokser, bør personen henvises til videre utredning.
Noen har ingen smerter og har likevel utviklet et kondrosarkom.
Noen få får et brudd som første tegn.
Hos noen personer oppdager man kreftutviklingen ved radiologiske kontroller (14).
Prognose ved kondrosarkom
De fleste kondrosarkomer ved Olliers sykdom har en god prognose.
Kondrosarkomer i hendene eller føttene har en bedre prognose enn kondrosarkomer i lange eller flate bein.
Andre kreftyper
Andre typer kreft er også beskrevet ved Olliers sykdom, man antar at dette kan skyldes genforandringene i IDH 1 eller 2 genet (7, 8).
En sjelden type eggstokk kreft (juvenil granulosecelltumor) forekommer mest hos barn og ungdommer (15-17).
Symptomene kan være smerter i magen/ underlivet, vaginale blødninger, stans i menstruasjon (amenore) og for tidlig pubertet (pubertas precox).
Det er også beskrevet andre sjeldne gynekologiske tumorer hos noen (18).
Hjernetumor (gliomer og astrosytomer) forekommer oftere hos personer med Olliers sykdom.
Svulstene oppstår hovedsakelig i ung voksenalder, men kan opptre i alle aldre (19).
Symptomer kan være hodepine, oppkast, nevrologiske utfall eller epilepsianfall (20).
Pasienter med en mutasjon i IDH1 R132H er muligens i høyere risiko for å utvikle en hjernetumor, men det trengs flere studier på dette området (19)
Genmutasjon kan også føre til økt risiko for leukemi (21).
Diagnostisering
Diagnosen baseres på kliniske undersøkelser og bildediagnostikk, og settes ved funn av tre eller flere brusksvulster i skjelettet Brusksvulstene kan også oppstå enkeltstående, da kvalifiserer man ikke for diagnosen Olliers sykdom. Noen utvikler smerteløse kuler og oppsøker legen, eller får stilt diagnose i forbindelse med at det tas røntgen når personen pådrar seg et brudd i område med en kul.
Det er viktig å undersøke huden for å avdekke blodkarforandringene som da er vanlig ved en annen sjelden diagnose som heter Maffucci syndrom. Disse forandringene kan utvikle seg senere enn brusksvulstene, derfor får noen personer først diagnosen Olliers sykdom før man må bytte til diagnosen Maffuccis syndrom. Men det hender også at noen utvikler karforandringer før brusksvulster.
Det er ikke rutinemessig grunn (indikasjon) til å undersøke vevet med mikroskop (histologiske undersøkelser). Det kan eventuelt være nyttig når det er spørsmål om en svulst er ondartet.
Diagnosen kan bekreftes med gentest, men dette er ikke nødvendig for å sette diagnosen. Det er da nødvendig å undersøke selve brusksvulsten for å se etter genforandringen. Dette gjøres ikke rutinemessig, men kan gjøres i forbindelse med en operasjon.
Ved Maffuccis syndrom finner man i tillegg til brusksvulstene (enkondromene) små nøster i blodårene (hemangiomer).
Ved multiple osteokondromer dannes det beinutvekster (osteokondromer) som ligger mer på overflaten av beinet.
Behandling
Behandling som helbreder tilstanden finnes foreløpig ikke, men ulike studier foregår for å kartlegge en mulig behandlingsform som retter seg mot genforandringen (21). Behandlingen ved Olliers sykdom er individuell og må rettes mot symptomene hos hver enkelt person:
Rutinemessig kirurgi mot brusksvulstene er ikke anbefalt, med mindre de gir vesentlige plager som for eksempel betydelige smerteplager, funksjonstap eller mistanke om kreftutvikling
Det er alltid fare for at svulsten kommer tilbake (residiv) eller at det oppstår operasjonskomplikasjoner. Derfor pleier man i første omgang å kontrollere svulstene klinisk, og eventuelt med bildediagnostikk.
En mulig komplikasjon etter operasjon er skade av vekstsonen og dermed problemer med videre vekst av operert knokkel.
Indikasjon for en operasjon kan være:
Å oppnå mekaniske forhold for best mulig bevegelse av armer og ben eller fingrene (leddakser) gjennom en operasjon.
Å oppnå lik benlengde for bedre gangfunksjon
Hvis brusksvulstene trykker på andre strukturer og gir smerter
Ved brudd.
Noen pasienter kan ha nytte av et rehabiliteringopphold for eksempel etter en operasjon, ved kronisk smerteproblematikk eller funksjonstap (22,23).
Brudd bør behandles som alle andre brudd, inkludert god smertelindring.
Ved liten benlengdeforskjell kan man kompensere med en såle eller en spesialsko. Ved større forskjell finnes det forskjellige operasjonsteknikker til å forlenge arm eller bein (24):
Det utføres hyppigere operasjoner i bein enn i armene.
Operasjonen bør utføres av en ortoped som har erfaring med diagnosen.
Mulige komplikasjoner er infeksjon, leddstivhet, brudd uten ytre påkjenning, mislykket operasjon, deformitet og nerveskade.
Det trengs intensiv fysioterapi og opptrening etter en slik operasjon, mest når pasienten opplever leddstivhet.
Annen type kreft skal behandles på avdelinger som har erfaring med den type kreft.
Oppfølging
Personer med diagnosen Olliers sykdom trenger livslang oppfølging og det bør være lav terskel til henvisning til spesialisthelsetjenesten ved tegn på kreftutvikling. En MR undersøkelse av hele kroppen kan brukes til å kartlegge omfanget av diagnosen.
Oppfølging av barn
Det anbefales som hovedregel årlig kontroll hos barneortoped og/ eller håndkirurg på et universitetssykehus med erfaring og kompetanse på diagnosen. Sarkomortoped bør trekkes inn ved mistanke om kreftutvikling. Fastlegen bør ha lav terskel til henvisning til spesialisthelsetjenesten mellom kontrolltimene ved symptomer som kan tyde på kreftutvikling.
Oppfølging ved overgangen til voksen alder (18 til 20 år)
Oftest vil det være barneortopedene som henviser til dette, men fastlegen kan også henvise.
Dette er for å få utarbeidet et individuelt kontrollopplegg for fremtiden.
Oppfølging av voksne
Voksen med Olliers syndrom trenger et individuelt kontrollopplegg, som kan omfatte både kontroller hos fastlegen med lav terskel for henvisning til spesialisthelsetjeneste eller faste kontroller i spesialisthelsetjeneste. Dette vil bli avklart i veiledningssamtale.
Avhengig av lokalisasjoner og antall enkondromer kan en MR av hele kroppen eller annen bildediagnostiskk av kjente enkondromer være et egnet kartleggingsverktøy. Dette avgjøres av sarkomortoped under veiledningssamtale.
Brusksvulster som vokser eller gir smerter (nye symptomer) bør bildeundersøkes med tanke på utvikling av kreft.
Ved mistanke om komplikasjoner skal fastlegen ha lav terskel for videre henvisning til legespesialist (ortoped eller sarkom-ortoped). Henvisningen sendes til et universitetssykehus med erfaring og kompetanse på diagnosen.
I tillegg må man være oppmerksom på symptomer som kan tyde på annen kreftutvikling som underlivssmerter hos kvinner, nevrologiske symptomer mht hjernetumor eller annen tegn for sykdom. I så fall bør det være lav terskel for henvisning til spesialisthelsetjeneste.
Sjeldensenteret, enhet Sunnaas har laget informasjon om ulike forhold ved å leve med diagnosen multiple osteokondromer, en diagnose som har mange fellestrekk med Olliers sykdom. Denne informasjonen kan være aktuell for personer med Olliers sykdom og deres fagpersoner.
I denne filmen forklarer vi hva diagnosen Olliers er og hva den medfører av symptomer. Filmen er et mediealternativ til teksten på denne siden og er derfor ikke synstolket.
Å leve med Olliers sykdom
I denne filmen forteller unge med Olliers sykdom og multiple osteokondromer (en annen sjelden diagnose) om hvordan det er å leve med disse diagnosene.
Pansuriya TC, Kroon HM, Bovée JV. Enchondromatosis: insights on the different subtypes. Int J Clin Exp Pathol. 2010;3(6):557–69.
El Abiad JM, Robbins SM, Cohen B, Levin AS, Valle DL, Morris CD, et al. Natural history of Ollier disease and Maffucci syndrome: Patient survey and review of clinical literature. Am J Med Genet A. 2020;182(5):1093–103.
Pansuriya TC, van Eijk R, d'Adamo P, van Ruler MA, Kuijjer ML, Oosting J, et al. Somatic mosaic IDH1 and IDH2 mutations are associated with enchondroma and spindle cell hemangioma in Ollier disease and Maffucci syndrome. Nat Genet. 2011;43(12):1256–61.
Amary MF, Damato S, Halai D, Eskandarpour M, Berisha F, Bonar F, et al. Ollier disease and Maffucci syndrome are caused by somatic mosaic mutations of IDH1 and IDH2. Nat Genet. 2011;43(12):1262–5.
Couvineau A, Wouters V, Bertrand G, Rouyer C, Gérard B, Boon LM, et al. PTHR1 mutations associated with Ollier disease result in receptor loss of function. Hum Mol Genet. 2008;17(18):2766–75.
Bruce-Brand C, Govender D. Gene of the month: IDH1. J Clin Pathol. 2020;73(10):611–5.
Chen C, Li J, Jiang T, Tang J, Zhang Z, Luo Y, et al. IDH Mutations Are Potentially the Intrinsic Genetic Link among the Multiple Neoplastic Lesions in Ollier Disease and Maffucci Syndrome: A Clinicopathologic Analysis from a Single Institute in Shanghai, China. Diagnostics (Basel). 2022;12(11).
Verdegaal SH, Bovée JV, Pansuriya TC, Grimer RJ, Ozger H, Jutte PC, et al. Incidence, predictive factors, and prognosis of chondrosarcoma in patients with Ollier disease and Maffucci syndrome: an international multicenter study of 161 patients. Oncologist. 2011;16(12):1771–9.
Sharif B, Lindsay D, Saifuddin A. Update on the imaging features of the enchondromatosis syndromes. Skeletal Radiol. 2022;51(4):747–62.
Kadar A, Kleinstern G, Morsy M, Soreide E, Moran SL. Multiple Enchondromas of the Hand in Children: Long-Term Follow-Up of Mean 15.4 Years. J Pediatr Orthop. 2018;38(10):543–8.
Kumar A, Jain VK, Bharadwaj M, Arya RK. Ollier Disease: Pathogenesis, Diagnosis, and Management. Orthopedics. 2015;38(6):e497–506.
Oushy S, Peris-Celda M, Van Gompel JJ. Skull Base Enchondroma and Chondrosarcoma in Ollier Disease and Maffucci Syndrome. World Neurosurg. 2019;130:e356–e61.
Herget GW, Strohm P, Rottenburger C, Kontny U, Krauß T, Bohm J, et al. Insights into Enchondroma, Enchondromatosis and the risk of secondary Chondrosarcoma. Review of the literature with an emphasis on the clinical behaviour, radiology, malignant transformation and the follow up. Neoplasma. 2014;61(4):365–78.
Littrell LA, Inwards CY, Hazard FK, Wenger DE. Juvenile granulosa cell tumor associated with Ollier disease. Skeletal Radiol. 2023;52(3):605–12.
Burgetova A, Matejovsky Z, Zikan M, Slama J, Dundr P, Skapa P, et al. The association of enchondromatosis with malignant transformed chondrosarcoma and ovarian juvenile granulosa cell tumor (Ollier disease). Taiwan J Obstet Gynecol. 2017;56(2):253–7.
Fuller PJ, Leung D, Chu S. Genetics and genomics of ovarian sex cord-stromal tumors. Clin Genet. 2017;91(2):285–91.
Devins KM, Goldstein AM, French AV. A Rare Ovarian Mixed Sex Cord Stromal Tumor in a Patient with Ollier Disease: A Case Report. J Pediatr Adolesc Gynecol. 2024;37(6):629–31.
Corvino S, Mariniello G, Corazzelli G, Franca RA, Del Basso De Caro M, Della Monica R, et al. Brain Gliomas and Ollier Disease: Molecular Findings as Predictive Risk Factors? Cancers (Basel). 2022;14(14).
Bonnet C, Thomas L, Psimaras D, Bielle F, Vauléon E, Loiseau H, et al. Characteristics of gliomas in patients with somatic IDH mosaicism. Acta Neuropathol Commun. 2016;4:31.
Corvino S, Somma T, Certo F, Bonomo G, Grasso E, Esposito F, et al. Ollier Disease, Acute Myeloid Leukemia, and Brain Glioma: IDH as the Common Denominator. Cancers (Basel). 2024;16(18).
Formis A, Allegri S, Posteraro L. Rehabilitation experience in a case of Ollier's disease. Acta Biomed. 2003;74(3):151–6.
Boarini M, Romeo A, Banchelli F, Grippa E, Forni S, la Forgia MC, et al. Nature-based interventions for individuals with rare skeletal disorders: evaluation of a 5-day sailing program on health-related quality of life. Sci Rep. 2024;14(1):26339.
Angelini A, Baracco R, Dolci A, Vigo M, Mavrogenis AF, Ruggieri P. Limb lengthening for deformities in Ollier's disease: a systematic review. Eur J Orthop Surg Traumatol. 2020;30(8):1325–32.
