Helsepersonell har en plikt gjennom helsepersonell-loven til å ivareta mindreårige som pårørende til foreldre eller søsken. Den som er ansvarlig for behandling av pasienten, er også ansvarlig for å vurdere mindreåriges behov for støtte og oppfølging. Ofte vil dette være en lege eller en psykolog. Men hvordan er denne loven implementert? Får mindreårige som pårørende den støtten de har rett på?

Psykologspesialist Torunn Vatne ved Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser, har spurt 253 kommuner om hvordan loven etterleves. Drøyt halvparten av kommunene svarte. Hun finner at det er tilfeldig hvordan søsken identifiseres, at det er lite samarbeid om denne gruppen, men at de mottar et individuelt tilbud når de ber om det. Nå er hun i gang med å bistå danske kommuner med en modell for gruppeintervensjon for søsken og foreldre, som er testet ut på en rekke norske familier. Modellen går ut på fem samlinger der foreldre og barn delvis er sammen, men der det også er egne samlinger for bare barna og bare foreldrene. Hovedmålet er å styrke kommunikasjonen mellom foreldre og barn/søsken. Resultatene viser god effekt etter to måneder og etter seks måneder. 

- Norske kommuner er som kjent ulike i kompetanse og organisering. Vi trenger mer kunnskap om hva som skal til for å sikre implementering. Jeg tror imidlertid at vi må foreslå ulike modeller, nettopp fordi forskjellene kommunene i mellom er så store. Noen steder kan det være kommunehelsetjenesten som organiserer tilbudet, mens andre steder kan det være spesialisthelsetjenesten, mener Vatne.

På Sunnaas sykehus er det til enhver tid fem barn innlagt til rehabilitering. 

– Vi legger stor vekt på at søsken skal få den oppfølgingen og tilpassede informasjonen de har krav på. Vi ønsker at de skal følge seg velkomne, og at de gjennom erfaring og kjennskap skal oppleve at sykehuset ikke er et skummelt sted. Dette gjør vi blant annet gjennom samtaler, besøksdager og egne aktiviteter. Dessuten sørger vi for å trygge foreldrene og ikke minst å bidra til at de får avlastning. Vi lykkes godt med dette, fordi vi har en god kultur og forståelse for at søsken må ivaretas i hele teamet på barneenheten. Det sa Anette Glad og Merete Karsrud ved enhet for barn og unge på Sunnaas sykehus​.