Hjernens plastisitet
Tidligere trodde man i større grad at hjernen hos voksne manglet evne til å forandre seg og at reparasjon av hjerneskader dermed ikke var mulig. Gjennom de siste tiårene har vi forstått at hjernen endrer og tilpasser seg hele livet, ikke bare hos barn og unge voksne. Denne endrings-/tilpasningsprosessen kan vi kalle for hjernens plastisitet/formbarhet.
Viktige mekanismer for plastisitet i hjernen er at det skapes nye koblinger (kommunikasjonsbaner) mellom hjerneceller, eller at eksisterende koblinger forsterkes. Dette er noe av grunnlaget for læring og hukommelse. Hvis man for eksempel lærer et nytt språk, vil det sannsynligvis skapes nye koblinger i områdene av hjernen som jobber med akkurat det. Hvis to områder av hjernen ofte samarbeider, vil koblingene mellom dem vokse seg sterkere. Dette kan skje ved at man får flere koblinger, eller ved at koblingene blir mer effektive, sånn at signaler sendes raskere. Sistnevnte skjer ved at koblingene (nervetrådene) blir bedre isolert, litt som isolasjonen rundt en strømledning.
Nydanning av hjerneceller
I tillegg til at koblinger kan endres og forsterkes vet vi nå at kroppen også lager helt nye nerveceller, inkludert hjerneceller. Nydanning av nerveceller kalles på fagspråket nevrogenese. Nevrogenese foregår gjennom hele livet, men avtar med alderen. Dyreforskning tyder på at nevrogenese øker ved stimulering. Mus som levde i et “rikt miljø” opplevde mer nevrogenese enn de som levde med lite sanseinntrykk. I dyrestudier har man også sett at friske celler beveger seg inn i områder av hjernen som har fått skader ifm. hjerneslag. På den måten er det mulig at de nye hjernecellene kan bidra til å gjenopprette tapt funksjon etter skade. Et viktig forbehold her er at disse mekanismene ikke er godt kartlagt hos mennesker, sånn at det er uklart om funnene er like relevante for mennesker.
Plastisitet og hjerneskaderehabilitering
Bedringsprosesser etter ervervet hjerneskade avhenger av flere faktorer, blant annet størrelse på skaden, hvor i hjernen skaden sitter og forhold ved personen som har skadet seg, som alder, kapasitet, funksjon, generell helse og sosial støtte både før og etter skaden.
Kunnskap om hjernens plastisitet har ført til økt optimisme for trening og bedring etter ervervet hjerneskade. I dyrestudier har man sett at friske naboceller har skapt nye/flere koblinger til andre friske celler i nærheten etter en skade. Man har også sett at naboområder i hjernen kan ta over noe av funksjonen til et område med skade/celledød, og at trening kan legge til rette for dette. En teori er at cellene finner nye celler å samarbeide med, og at dette bidrar til å kompensere og gjenopprette funksjon etter en skade. Dette har foreløpig vist seg aller mest effektivt ved fysisk opptrening. Hva som er mest effektiv trening/rehabilitering for andre typer funksjoner, som tankefunksjoner (kognitiv funksjon), er et tema det forskes mye på. Den sterkeste anbefalingen er å øve på akkurat det man ønsker å bli bedre på, i en så naturlig og hverdagslig situasjon som mulig. Det er viktig å huske på at det er god hjernetrening i alle hverdagslige gjøremål, som å lage mat, handle og være sosial. Ved å prøve å ha en god balanse mellom hvile og aktivitet kan man hjelpe hjernen til å ha mest mulig jevn tilgang til ressurser gjennom døgnet.
Basert på vanlige bedringsforløp etter ervervet hjerneskade antas det at hjernen er spesielt plastisk det første året etter en skade. Vi vet imidlertid at koblinger mellom hjerneceller kan endres og forsterkes hele livet, sånn at man har forutsetning for å oppleve noe bedring også etter de første månedene og årene. Ikke minst kan man lære seg å kompensere ved å tilegne seg nye ferdigheter og finne nye måter å gjøre ting på, noe som kan øke funksjonsnivå og trivsel lengre tid etter en skade. Hjernen vår utvikler seg og kobler seg om hele tiden, og vi kan til en viss grad påvirke hva den blir bedre på over tid.
