Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Sticklers syndrom
Sticklers syndrom er en arvelig tilstand som i varierende grad påvirker øyne, hørsel, ansiktsskjelett, munnhule og det øvrige skjelettsystemet.
Sticklers syndrom er en gruppe arvelige diagnoser med flere undertyper. De hyppigste er type 1 og 2, de andre typene er veldig sjeldne.
Diagnosen påvirker bindevevet i kroppen og kan gi symptomer i øynene, hørselen, ansiktsskjelettet og munnhulen og skjelettsystemet.
Diagnosen arter seg veldig forskjellig fra person til person, også innad en familie, og kan variere fra lite plager til påvirkning på flere områder samtidig.
Mange lever gode liv, men regelmessig medisinsk og tverrfaglig oppfølging er nødvendig gjennom hele livsløpet for å forebygge komplikasjoner og bidra til god livskvalitet.
Denne filmen en oversikt over diagnosen:
Diagnosebetegnelser
ICD:Q87.0 Stickler syndrom , Q87.5 Stickler type 1 og 2, H33.0 Sticklers type 1, okulær type
OMIM: 108300 Sticklers syndrom type 1, 609508 Sticklers syndrom type 1, okulær, 604841 Sticklers syndrom type 2,184840 Stickler type 3 (Autosomal dominant otospondylomegaepifyseal dysplasi), 614134 Sticklers syndrom type 4, 614284 Sticklers syndrom type 5
Orpha: 828: Sticklers syndrom, 90653: Sticklers syndrom type 1,90654: Sticklers syndrom type 2, 66100: Sticklers syndrom type 3 ( Autosomal dominant otospondylomegaepifyseal dysplasia), 209867 Isolated ocular Stickler syndrom, 250984 Autosomal recessive Stickler syndrome (Stickler type 4 og 5)
Hvor vanlig er Sticklers syndrom?
Forekomsten av diagnosen er ukjent, men Sticklers syndrom type 1 er mer vanlig enn de øvrige typene, som er svært sjeldne (1).
Årsak og arvelighet (1)
Det finnes flere undertyper av Sticklers syndrom som har ulike genforandringer som årsak.
Rundt 80 % av personer med Sticklers syndrom har Sticklers syndrom type 1. Genforandringen ligger i COL2A1-genet. Denne nedarves autosomalt dominant. Det betyr at barnet har 50 % sjanse til å arve diagnosen hvis en av foreldrene har den.
Det finnes en variant av Sticklers syndrom type 1 som hovedsakelig påvirker øynene. Denne varianten har en genforandring i COL2A1-genet.
Dette er en veldig sjelden variant med en genforandring i COL11A1 som nedarvesrecessivt, det betyr at barnet må arve genforandringen fra begge foreldre for å kunne få diagnosen.
En type diagnose som tidligere ble betegnet som Sticklers syndrom type 3 forårsakes av en genforandring i genet COL11A2. Diagnosen finnes fortsatt i en del litteratur, men betegnes som autosomal dominant otospondylomegaepifyseal dysplasi.
Diagnosen nedarves autosomalt dominant. Det betyr at barnet har 50 % sannsynlighet for å arve diagnosen hvis en av foreldrene har diagnosen.
Denne typen forårsakes av en forandring i COL9A1-genet. Diagnosen nedarves autosomalt recessivt, det betyr barnet må arve genforandringen fra begge foreldrene for å kunne få diagnosen. Under 1% av personer med Sticklers syndrom har denne typen.
Denne typen forårsakes av en genforandring i COL9A2-genet. Diagnosen nedarves autosomalt recessivt, det betyr barnet må arve genforandringen fra begge foreldrene for å kunne få diagnosen.
Under 1% av personer med Sticklers syndrom har denne typen.
Symptomer og kjennetegn(1)
Personer med Sticklers syndrom har svært varierende grad av symptomer og kjennetegn, også innad i samme familie. De kan ha plager fra følgende organsystemer:
Ansiktet og munnhulen (3)
Omtrent 30-60% av personer med Sticklers syndrom type 1 har ganespalte, mens dette forekommer hos omtrent 60% hos Sticklers syndrom type 2.
Rundt halvparten har Pierre Robins sekvens som vanligvis oppdages rett etter fødsel. Dette kjentegnes med følgende symptomer:
liten, tilbaketrukket underkjeve (mikro-/retrognati) med fare for at tungen kan falle bakover (glossptose). Dette kan medføre:
alvorlige pustevansker som krever tett oppfølging
alvorlige spise- og svelgevansker
sure oppstøt (refluks) av mageinnhold til spiserøret hos noen
Spaltet eller kort bakre gane eller spaltet drøvel (bifid uvula)
Økt avstand mellom nesen og overleppen (filtrum)
Ansiktstrekkene blir vanligvis mindre uttalte med alderen
Øynene
Øynene kan være påvirket på ulike måter. (4, 5)
De fleste (ca. 80-90%) har mild til alvorlig nærsynthet. Nærsyntheten kan allerede oppdages i spedbarnsalder og kan forverres over tid.
Det er karakteristiske endringer i glasslegemet:
Ved øyelegeundersøkelse kan man se en foldet membran bak linsen i øyet (membranøs fenotype). Mambranøs fenotype forekommer oftere enn beaded fenotype (beskrives i neste kulepunkt).
Ved øyelegeundersøkelse kan man se perlekjedeliknende fibre i glasslegemet (beaded fenotype).
Personer med Sticklers syndrom har økt risiko for netthinneløsning, der netthinnen løsner fra bakveggen i øyet. Dette er en alvorlig tilstand som krever rask behandling.
Forskning tyder på at risikoen for netthinneløsning er omtrent 1,78 ganger høyrerehos personer med Sticklers syndrom type 1 sammenlignet med type 2(6).
De som får netthinneløsning kun i ett øye er vanligvis litt eldre enn dem som får det i begge. For personer som opplever netthinneløsning i begge øyne, er tiden mellom den første og den andre netthinneløsningen i gjennomsnitt omtrent fire år.
Det er usikkerhet rundt tidspunkt personer med Sticklers syndrom utvikler netthinneløsning. I en kunnskapsoppsummering skrives det at personer med Sticklerssyndrom type 1 oftest får netthinneløsning i alderen 10 til 20 årogat personer med Sticklerssyndrom type 2 får netthinneløsning i gjennomsnitt ved 34 års alder, men med en stor variasjon fra barndommen til høyere alder.
Noen få blir blinde på grunn av netthinneløsning.
Det er økt forekomst av grå stær (katarakt), dette finnes hos omtrent 1/3 allerede før man fyller 50 år. Grå stær er vanligere ved type 2 (59 %) enn ved type 1 (36 %). Grå stær girofte et karakteristisk utseende med påvirkning av et segment av linsen.
Det er økt forekomst (11 %) av grønn stær (glaukom). Det er rapportert enkelte tilfeller av grønn stær hos spedbarn.
Hørselen (7)
Hørselstap forekommer oftere og er tydeligere hos personer med type 2 og ved de sjeldne undertypene (69–83 %) enn hos personer med type 1 (omtrent 52 %).
Sensorinevralt hørselstap (som skyldes påvirkning av det indre øret eller hørselsnerven)er den vanligste formen.
DPOAE‑testen, som måler hvordan de ytre hårcellene i cochlea (det indre øret) fungerer, viste svakere signaler enn man skulle forvente ut fra toneaudiogrammet, altså den vanlige hørselstesten. Dette tyder på at det finnes en tidlig påvirkning av det indre øret, selv om hørselen kan virke nesten normal.
Ved type 1 er hørselstapet ofte mest uttalt i de høye frekvensene, og det kan være ganske stabilt over tid.
Ved andre undertyper kan hørselstapet ramme hele frekvensområdet.
Det er ikke sikkert når hørselstapet starter, men mye tyder på at det begynner i barndommen. Noen med mildt hørselstap merker det ikke selv.
I tillegg til sensorinevralt tap kan enkelte også få konduktivthørselstap. Dette betyr at lyden ikke ledes effektivt gjennom det ytre øret og mellomøret og inn til det indre øret. Dette kan skyldes økt forekomst av væske i mellomøret (sekretorisk otitt) eller ørebetennelser. Risikoen er særlig økt hos personer med ganespalte.
Skjelettsystemet (8)
Skjelettsystemet kan være påvirket på ulike måter. Påvirkning av skjelettet er mer vanlig hos Sticklers syndrom type 1 (35-40%) enn type 2 (25%):
Radiologiske forandringer som viser en unormal utvikling i vekstsonen (epifysealdysplasi).
Illustrasjon: Annette Holth Skogan
Illustrasjon av en lang rørknokkel i skjelettet (lårbenet). Bildet viser de ulike delene av knokkelen: Leddbrusken, knokkelenden (epifysen), vekstskiven (epifyseskiven), området mellom knokkelenden og knokkelskaftet (metafysen) og knokkelskaftet (diafysen). Illustrasjon: Annette Holth Skogan.
På røntgenbilde kan man se følgendeforandringer i hoftene:
Dyp hofteskål hvor lårbeinet presses for langt inn i bekkenet (protrusioacetabuli)
For stor vinkel mellom lårhalsen og lårbeinsskaftet (coxa valga)
Forandringer i hofta som ligner sykdommen Calvé-Legg‑Perthes, der blodforsyningen til lårbenshodet er dårlig. Dette kan føre til at lårbenshodet blir svakere, ujevnt eller endrer form.
Forandringene kan føre til en tidlig utvikling av artrose
Leddsmerter forekommer ofte og kan utvikles allerede i barnealder(9)
Høyden kan være innenfor normalen, men kan være lavere enn forventet utfra foreldrehøyde uten diagnose
Endringer i virvelsøylen som skjevhet (skoliose og kyfose) forekommer og kan føre til ryggsmerter
Det er per i dag ikke god dokumentasjon på at instabilitet i nakken (i atlantoaksial-leddet) grunnet liten (hypoplastisk) "tapp" på halsvirvel nummer 2 (odontoid hypoplasi) forekommer oftere hos personer med Sticklers syndrom. Dette er en alvorlig komplikasjon som ses ved andre diagnoser som påvirker kollagen 2, som for eksempelspondyloepifyseal dysplasi congenita.
Overbevegelige ledd (hypermobilitet) i ung alder. Mange stivner til med økende alder.
Hjulbeinthet (genu valgum) er vanligere hos barn med Sticklers syndrom
Annet
En norsk studie viser at personer med Sticklers syndrom rapporterer høy forekomst av fatigue (9)
Den kognitive utviklingen er normal
Tidlige rapporter antydet at mitralklaffprolaps (MVP) var vanlig ved Sticklers syndrom, og man anbefalte derfor rutinemessig ekkokardiografi og antibiotikaprofylakse. Senere avkreftet imidlertid en studie denne faren og man anbefaler i dag ingen rutinemessig kardiologisk undersøkelse, men behovsbetinget.
Utredning og diagnostisering(1, 10)
Det finnes ikke noen offisielle, felles regler for hvordan diagnosen skal stilles. Diagnosen mistenkes ved en kombinasjon av flere av følgende symptomer:
Ganespalte
Karakteristiske ansiktstrekk
Pierre-Robins sekvens
Typiske øyesymptomer
Nedsatt hørsel
Leddsmerter i barnealder og tidlig utvikling av artrose
Radiologiske forandringer av leddene
Tidlig og riktig diagnose er viktig for å forebygge komplikasjoner. Ved klinisk mistanke kan pasienten henvises til genetisk utredning.
Behandling og oppfølging(1, 10)
Ingen norsk retningslinje eksisterer for oppfølging av Sticklers syndrom. Det finnes ingen medikamentell behandling. Oppfølgingen bør være tverrfaglig og omfatte de ulike organsystemer som påvirkes.
Barn født med Pierre Robins sekvens eller isolert ganespalte skal henvises til spalteteam på et universitetssykehus. Alle barn med Pierre Robins sekvens bør undersøkes for øye- eller hørselssymptomer for å utelukke Sticklers syndrom eller andre lignende diagnoser. Både pustefunksjon og ernæring skal følges tett. For mer informasjon om anbefalt oppfølging se informasjonsskriv om Pierre Robins sekvens hos Oslo universitetessykehus (PDF).
Årlig (eller etter anbefaling fra øyelege)
Korreksjon av synet (visus) med briller eller kontaktlinser.
Bruk av synshjelpemidler.
Akuttbehandling av netthinneløsning – oppsøk øyelege samme dag ved følgende symptomer:
Gjentatte lysglimt.
«Gardin» som brer seg ut over en del av synsfeltet på det ene øyet.
Alle brå endringer i synet.
Behandling av grå stær (katarakt) etter vanlige retningslinjer.
Behandling av grønn stær (glaukom) etter vanlige retningslinjer.
Individuell vurdering for en forebyggende behandling for å forhindre netthinneløsning. (11)
Hørselen skal kontrolleres også hos personer som ikke selv klager på nedsatt hørsel.
Det anbefales årlige hørselskontroller som bør ta i betraktning de spesielle forandringene man ser ved Sticklers syndrom.
Måling av otoakustiske emisjoner kan være et nyttig supplement, spesielt ved tidlig sykdom der vanlig hørselstest kan være nær normal.
Utvidet høyfrekvent rentoneaudiometri kan vurderes på indikasjon hos pasienter med Sticklers syndrom, særlig ved mistanke om tidlig eller mild hørselspåvirkning.
Innlegging av dren ved væske i mellomøret.
Lav terskel for bruk av hørselshjelpemidler ved nedsatt hørsel.
Vær oppmerksom på at personer som også har nedsatt syn er spesielt sårbare for effektene av nedsatt hørsel.
Oppfølging av barneortoped / ortoped og fysioterapeut ved leddsmerter eller deformiteter
Barn med diagnosen Legg-Calvé-Perthes i begge hoftene bør undersøkes for andre symptomer som kan tyde på diagnosen Sticklers syndrom
For noen kan det være aktuelt å operere inn kunstig ledd allerede i tidlig voksenlivet
Ingen forebyggende behandling eksisterer i dag for å forhindre utvikling av tidlig artrose
Smertebehandling og annen artrosebehandling anbefales som ved andre typer artrose
Fysisk aktivitet
Det anbefales å unngå aktiviteter med høy risiko for netthinneløsning som for eksempel kontaktsport.
Noen anbefaler også å unngå aktiviteter med stor belastning på leddene, men det finnes i dag ingen bevis for at dette vil forhindre utvikling av artrose.
Fagmiljøer og ressurser
Barneavdelinger ved regionale helseforetak
Genetiske avdlinger ved regionale helseforetak
Skjelettdysplasipoliklinikken ved Haukeland Universitetssjukehus
Richards AJ, Fincham GS, McNinch A, Hill D, Poulson AV, Castle B, et al. Alternative splicing modifies the effect of mutations in COL11A1 and results in recessive type 2 Stickler syndrome with profound hearing loss. J Med Genet. 2013;50(11):765–71.
Meurice T, Barry F, Touzet-Roumazeille S, Schlund M, Ferri J. The oral and maxillofacial manifestations of Stickler syndrome: A systematic review. J Stomatol Oral Maxillofac Surg. 2025;126(5):102261.
Boysen KB, La Cour M, Kessel L. Ocular complications and prophylactic strategies in Stickler syndrome: a systematic literature review. Ophthalmic Genet. 2020;41(3):223–34.
Alsharif FR, Alwisi N, Irshaidat S, Alkhateeb A, Abu Serhan H. Rhegmatogenous Retinal Detachment in Stickler Syndrome: A Systematic Review and Meta-Analysis. Ophthalmol Retina. 2026;10(4):420–41.
Carpenter CM, MacLachlan AG, Kwun CY, Johnson TJ, Baugh BT, Requejo Figueroa GA, et al. Relative Risk of Retinal Detachment in COL2A1 Compared with COL11A1 Stickler Syndrome: An Individual Patient Data Meta-Analysis. Ophthalmol Retina. 2026;10(2):194–203.
Acke FRE, De Leenheer EMR. Hearing Loss in Stickler Syndrome: An Update. Genes (Basel). 2022;13(9).
Rehm A, Newton AC, Ashby E, Linardatou Novak P, Thahir A, Clegg R, et al. Stickler syndrome: associated musculoskeletal manifestations and first population-based incidence. J Pediatr Orthop B. 2025;34(3):294–304.
Velvin G, Youssefian Blakstvedt T, Olsson H, Langøy M, Möller-Omrani C, Svendal S, et al. Psychosocial aspects, chronic pain, fatigue and quality of life in individuals with Stickler syndrome: a scoping review and a cross-sectional questionnaire study. Disabil Rehabil. 2026;48(4):1073–87.
Savarirayan R, Bompadre V, Bober MB, Cho TJ, Goldberg MJ, Hoover-Fong J, et al. Best practice guidelines regarding diagnosis and management of patients with type II collagen disorders. Genet Med. 2019;21(9):2070–80.
Camp DA, Bakhsh SR, Torkashvand A, Jensen NR, Naravane AV, Belin PJ, et al. Laser prophylaxis for retinal detachment in Stickler syndrome: A systematic review and meta-analysis. Acta Ophthalmol. 2025;103(6):e364–e73.
Teksten på denne siden ble sist faglig oppdatert november 2026