Diagnostikk, behandling og oppfølging

Medisinske forhold ved osteogenesis imperfecta (OI)

Osteogenesis imperfecta (OI), er en gruppe arvelige bindevevssykdommer som først og fremst rammer skjelettet, men andre organer er også påvirket. OI deles inn i undertyper med stor variasjon i kliniske funn og alvorlighetsgrad. På tross av de medisinske utfordringene lever personer med OI aktive og gode liv.

Diagnosebeskrivelse

OI kalles også medfødt benskjørhet. Vanlige kjennetegn ved OI er økt bruddtendens, feilstillinger i rygg, armer og ben, overbevegelige ledd, blå bindehinner i øynene, nedsatt hørsel, tannforandringer og varierende grad av kortvoksthet. I tillegg kan ulike indre organer som lunger, hjerte og mage/tarm være påvirket. 

Hvor vanlig er OI?

Antatt forekomst er 1 – 5 per 10 000 personer (1). I Norge regner vi med at mellom 450 og 500 personer, alle aldre, lever med OI. 

Diagnosebeteg​​​nelser

ICD-10: Q78.0, ICD-11: LD24.K0, ORPHA: 666 (kode for diagnosegruppen OI, det finnes også ORPHA koder for ulike undertyper).

Symptomer og kjennetegn  

Symptomer og kjennetegn forekommer i varierende grad og i ulike kombinasjoner, avhengig av OI type og ulike individuelle forhold (1-5).  

  • Nedsatt bentetthet og/eller dårlig kvalitet på benvevet fører til skjørt skjelett og økt risiko for brudd
  • Tynne, myke og bøyde rørknokler (feilstillinger) i bein og armer
  • Feilstillinger i ryggen (skoliose og kyfose), kan skyldes kompresjonsbrudd i ryggvirvlene
  • Endret form på brystkassen (tønneformet)
  • «Wormian bones» - små benete øyer i hodeskallen, sees hos nyfødte/små barn 
  • Økt hodeomkrets med fremskutt (prominerende) panne og trekantet ansiktsform 
  • Økt bendannelse (callus og ektopisk bein) sees ved OI type V 
  • Endringer i hofteleddet der hofteskål og hodet på lårben skyves inn i bekkenet (protrusio acetabuli) 
  • Kortvoksthet, spesielt ved de klinisk alvorlige typene 

  • Leddene er ofte overbevegelige (hypermobile). Ved noen OI-typer er det spesielt i fingre og tær 
  • Leddene kan gå ut av stilling (luksere/subluksere) - skuldre, albuer og hofteledd er mest utsatt 
  • Overtråkk og forstuinger er vanlig  

  • Nedsatt muskelkraft, muskelmasse og muskelfunksjon er beskrevet ved flere OI-typer (6).
  • Muskler og sener kan lett ryke (rupturere) som følge av svakt kollagen. 
  • Plattfot sees både hos barn og voksne. 

  • Huden er ofte tynn og gjennomskinnelig, og kjennes ekstra myk. 
  • Mange får lett blåmerker fordi blodkarene i huden er skjøre og lett sprekker. 
  • Endret temperaturregulering med økt svettetendens.
  • Brokk i lyske, navle og spiserør sees oftere enn i befolkningen ellers.

  • Den hvite hinnen (sklera) på øynene kan være blå, blågrå, grå eller hvit avhengig av OI-type. 
  • Hornhinnen (kornea) kan ha redusert tykkelse og noe endret form. Kan gi feil verdier ved måling av trykk på øynene. 
  • Noe høyere forekomst av nærsynthet.

  • Nærmere halvparten av alle med OI, uavhengig av type, har nedsatt hørsel på et eller begge ørene. 
  • Hørseltapet kan være mekanisk (skyldes forandringer i øreknoklene), nevrogent (påvirkning av hørselsnerven) eller et kombinasjonstap (vanligst) 
  • De fleste får hørselstap i voksen alder, men det kan starte i barnealder  

  • Tannbenskjørhet eller dentinogenesis imperfecta (DI) er karakterisert ved gjennomskinnelige, misfargede tenner som lett kan brekke eller miste små skall. Melketenner mer påvirket enn de permanente tennene 
  • Avvik i forholdet mellom tenner og kjeve (malokklusjon) som overbitt og underbitt er vanlig 
  • Manglende anlegg for en eller flere tenner (agenesi) 
  • Ulike plager fra kjeveledd- og tyggemuskulatur 

Les mer om tenner og munnhule ved OI hos Nasjonal kompetansetjeneste for oral helse ved sjelden diagnoser (TAKO senteret).

  • Hydrocephalus («vannhode») kan sees hos noen barn med alvorlig OI 
  • Noen voksne får prikking, stikking og nedsatt kraft i hender og føtter (nevropati) som følge av klem på nerver 
  • Endringer i overgangen mellom hode og ryggrad (craniocervical overgang) gir trykk på sentrale organer og nervebaner som igjen kan gi alvorlige symptomer som pustebesvær, kvalme/oppkast, hodepine og synsforstyrrelser. Dette kalles basilær impresjon eller basilær invaginasjon. Sees først og fremst ved de alvorlige typene.

  • Lungefunksjonen kan være nedsatt som følge av skjelettforandringer som påvirker brystkassen og dens bevegelighet (restriktiv) (7); Skjev rygg (kyfoskoliose), kompresjonsbrudd, ribbeinsbrudd og kort overkropp som hemmer pustemuskelen (diafragma). Disse forandringene fører til nedsatt ventilasjon som følge av press på lungene og dermed ineffektiv hoste, problemer med å få opp slim, luftveissykdommer som infeksjoner og astma, og søvnapné (7). 
  • Andre årsaker til nedsatt lungefunksjon kan være (7): 
    • Hjerteklaff-sykdom 
    • Svak brystmuskulatur
    • Forandringer i selve lungevevet   
    • Påvirkning av pustesenteret i hjernen (respiratorisk insufficiens), dette er en av hovedårsakene til dødsfall ved OI.

  • Personer med OI har noe økt risiko for hjerte-/karsykdom sammenliknet med befolkningen ellers (8).
  • Vanligste forandring i hjertet er lekkasje fra hjerteklaffene (aortaklaffen og/eller mitralklaffen).
  • Noen OI-typer har en genetisk forandring som disponerer for utposning på hovedpulsåren (aorta-aneurisme). 

Flere studier har vist at de fleste med OI sliter med smerter av ulik art (9, 10).

  • Akutte smerter, ved: 
    • Brudd
    • Muskel- og senerupturer
    • Forstuinger / overtråkk
  • Kroniske smerter
    • Muskel-/skjelettrelatert
    • Smerter fra mage-/tarm
    • Leddsmerter (slitasje /feilstillinger/hypermobilitet)
    • Tannsmerter 

År​sak og arvelighet

Årsaken til OI er en genforandring (mutasjon) i et av arveanleggene (genene) som styrer dannelsen av proteinet kollagen type 1. Kollagen type 1 har stor betydning for utviklingen av benvev/skjelett.   

OI regnes som en kollagen-relatert diagnose, og 80-85% av alle tilfeller skyldes en forandring i genene COL1A1 eller COL1A2 som er viktige for syntese og struktur av kollagen type 1. Det er imidlertid også påvist defekter i gener som påvirker andre deler av bendannelsensprosessen, (se tabell 2 om OI typer inndelt etter genetisk årsak).   

Arvegang 

  • De fleste typene har dominant arvegang. Det vil si at det er 50% sjanse for at hvert av barna arver OI hvis en av foreldrene har diagnosen.  
  • Ved de mer alvorlige formene for OI er det ofte en spontan gen-forandring som har oppstått hos den som har diagnosen.   
  • De sjeldneste undertypene har recessiv arvegang. Det vil si at begge foreldrene er friske bærere av genforandringen, og det er 25% sannsynlighet for at hvert av barna får diagnosen. 
  • X-bundet recessiv arv som vil si at feilen sitter på X-kromosomet 

Undertyper av OI

OI typene kan beskrives på ulike måter, enten utfra klinisk bilde og symptomer, eller utfra hvilket gen som er påvirket. (2,4,11,12).

Illustrasjon av mennesker med ulik type OI fra mild, til moderat og alvorlig type
Illustrasjon av mennesker med ulik type OI fra mild, til moderat og alvorlig type. Gjengitt med tillatelse fra Brittle Bone Society.

Klinisk deles OI inn i fem typer basert på funn og alvorlighetsgrad, (modifisert Sillence-klassifikasjon) (12), se tabell 1.

Tabell 1. OI typer basert på kliniske kjennetegn og symptomer
OI type Kliniske funn Utdypende beskrivelse
Type  (1) Ikke betydelige feilstillinger, blå sklera. (Mild).  Tilnærmet normal høyde, ikke brudd ved fødsel og få brudd senere, gående 
Type (2) Tidlig død. (Svært alvorlig).  Dør som regel i svangerskapet eller rett etter fødsel av lunge/hjertekomplikasjoner. Mykt skjelett og skalle med store feilstillinger  
Type (3) Store feilstillinger – ofte økende. (Alvorlig).  Kortvokste. Brudd før, under og etter fødsel med betydelige feilstillinger, spesielt i rygg og lange rørknokler. Rullestolbrukere 
Type (4) Varierende grad av feilstillinger, hvite/grålige sklera. (Moderat)  Moderate forandringer – ofte glidende overgang til henholdsvis type I og III 
Type (5) Økt beindannelse (hypertrofisk callus) og forkalkning (kalsifisering) av hinnene mellom musklene (interosseus-membranene)  Ofte kortvokste, økt beindannelse (callus) ved brudd, asymmetriske kroppsproporsjoner 

Det er de siste årene funnet forandringer i mange gener som påvirker andre deler av prosessen (pathway) for dannelsen av kollagen type 1. Antall OI typer er i 2024 oppe i 20 (se tabell 2), og man regner med at det vil komme flere. Klinisk blir alle OI typer gruppert etter symptomer og kjennetegn som beskrevet  i tabell 1. 

Tabell 2, OI typer basert på genetisk årsak
OI type Gen Arvegang Hvordan påvirkes prosessen med å danne kollagen 1 ? Klinisk type (se tabell 1)
Type  (1) COL1A1, COL1A2  Autosomal dominant (AD) Feil på kollagen syntese og struktur  Type
Type (2) COL1A1, COL1A2  AD Feil på kollagen syntese og struktur  Type
Type Ⅲ (3) COL1A1, COL1A2  AD Feil på kollagen syntese og struktur  Type
Type (4) COL1A1, COL1A2  AD Feil på kollagen syntese og struktur  Type
Type (5) IFITM5  AD Feil mineraliseringen av benvevet  Type
Type (6)  SERPINF1  Autosomal reccesiv (AR) Feil mineraliseringen av benvevet  Type
Type (7)  CRTAP AR Feil modifiseringen av kollagen  Type
Type (8)  P3H1 (LEPRE1)  AR Feil modifiseringen av kollagen  Type
Type (9)  PPIB  AR Feil modifiseringen av kollagen  Type
Type (10) SERPINH1  AR Feil folding og tverrbinding av kollagen  Type
Type (11)  FKBP10  AR Feil folding og tverrbinding av kollagen  Type 
Type  (12)  SP7  AR Feil på de beinbyggende cellenes (osteoblastenes) utvikling og funksjon  Type 
Type ⅫⅠ (13)  BMP1  AR Feil folding og tverrbinding av kollagen  Type 
Type ⅪⅤ (14)  TMEM38B  AR Feil osteoblastenes utvikling og funksjon  Type
Type ⅩⅤ (15)  WNT1  AR Feil osteoblastenes utvikling og funksjon  Type
Type ⅩⅤⅠ (16)  CREB3L1  AR Feil osteoblastenes utvikling og funksjon  Type
Type ⅩⅤⅠⅠ (17)  SPARC  AR Feil osteoblastenes utvikling og funksjon  Type
Type ⅩⅤⅠⅠⅠ (18)  TENT5A  AR Antatt feil på mineraliseringen av benvevet Type
Type ⅪⅩ (19)  MBTPS2  X-bundet reccesiv   Feil osteoblastenes utvikling og funksjon  Type
Type ⅩⅩ (20) MESD  AR Antatt feil osteoblastenes utvikling og funksjon Type

Utredning og diagnostikk 

OI er først og fremst en klinisk diagnose som stilles på bakgrunn av symptomer og funn som beskrevet over, i tillegg til røntgenundersøkelser. Ved mild OI kan det være vanskelig å stille diagnosen tidlig om det ikke har vært brudd. 

  • Følgende bør undersøkes:
    • farge på sklera (blå, blågrå, hvite)
    • foreldre med OI
    • tannforandringer 
  • Røntgen av skjelettet viser ofte 
    • slanke rørknokler som kan være bøyd  
    • små benete øyer i hodeskallen (wormian bones)  
    • noe lavere bentetthet i skjelettet
    • nye og/eller gamle brudd 
  • Genetisk test (kan bekrefte men ikke avkrefte en OI – diagnose)
    • Blodprøver sendes til genetisk avdeling på sykehus der de har egne genpaneler for OI. Se Genetikkportalen
    • Genetisk veiledning anbefales 

 Differensialdiagnoser 

Behandling og oppfølging 

Alder, alvorlighetsgrad og kombinasjonen av symptomer og funn avgjør hvilken oppfølging og behandling den enkelte person med OI vil ha behov for.  

Det finnes ingen helbredende behandling for OI. Målet for behandling og oppfølging er derfor å bidra til best mulig livskvalitet, økt mobilitet og funksjonell uavhengighet.  Behandlingen rettes mot å forbedre beinstyrken, redusere bruddrisiko, begrense smerter, korrigere feilstillinger og forebygge langsiktige komplikasjoner.  

Oppfølging 

Barn

Alle barn med OI bør ha en gjennomgang med barnelege så snart diagnosen er stilt, og legge en plan for oppfølging. Barn med klinisk moderat og alvorlig OI bør følges regelmessig av barnelege, barneortoped og fysioterapeut (OI – klinikk) - hyppighet avtales individuelt.

Voksne

Voksne med OI følges hos fastlege, og bør ha en konsultasjon med gjennomgang av symptomer og funn knyttet til diagnosen ca. en gang per år (tilpasses individuelle behov).  

Sjekkliste for oppfølging av personer med OI

TRS har utarbeidet en huskeliste for barneleger og fastleger, for oppfølging av barn og voksne med OI.

Her finner du huskelisten

 

Medikamentell behandling

Bisfosfonater

Bisfosfonater er en gruppe medikamenter som brukes til å forebygge og behandle benskjørhet (osteoporose), og er nå standard behandling for barn med moderat eller alvorlig OI (3,13). Medisinen hemmer de bennedbrytende cellene og gir økt bentetthet. Kvaliteten på benvevet endres ikke. 

Behandlingen gis vanligvis som infusjon (intravenøst) to ganger i året til barn og en gang i året eller sjeldnere til voksne. 

Effekt av behandlingen 
  • Økt bentetthet 
  • Reduserer bruddtendensen 
  • Begrenser utviklingen av feilstillinger (rettere rygg, mindre bøyde rørknokler)
  • Bedre utgangspunkt for ortopediske operasjoner¨ Gir økt bevegelighet, styrke og aktivitet
  • Reduserer smerter knyttet til skjelettet  

  • Bisfosfonatbehandlingskal ikke gis de siste 48 timene før et kirurgisk inngrep.   
  • Hvis inngrepet innebærer at en knokkel blir skåret over (osteotomi) skal bisfosfonatbehandling ikke gis de første tre til fire måneder etter inngrepet.  
  • Brudd gir ikke grunn til opphold i bisfosfonatbehandlingen. 

Oppstart av behandling med bisfosfonater er ikke avhengig av OI – type, men av klinisk alvorlighetsgrad 

  • Barn med mild/moderat OI (mer enn 2 brudd per år, og/eller kompresjonsbrudd i ryggen, skoliose og bøyde rørknokler)  
  • Barn med alvorlig OI (brudd før og/eller i forbindelse med fødsel, store deformiteter) 
  • Gjentatte brudd som fører til langvarig immobilitet 
  • Til barn der man planlegger større ortopediske operasjoner (osteotomier) 
  • Ved mild/moderat OI og store skjelettsmerter, men uten påviste brudd, har bisfosfonater vært forsøkt, når annen konvensjonell behandling (fysioterapi/smertelindring) ikke har ført frem 

Oppstart av behandling med bisfosfonater er ikke avhengig av OI – type, men av klinisk alvorlighetsgrad og er basert på en totalvurdering hvor følgende momenter taler for behandling. 

  • Høy eller økende bruddfrekvens (obs. kompresjonsbrudd i ryggen) 
  • Bentetthetsmåling (DXA) som viser T-score < -2,5 i rygg, hofte eller helkropp dersom denne lar seg vurdere. Hos peri- og post- menopausale kvinner og eldre menn bør behandling vurderes også ved T score -1,5 til -2,5 dersom benmarkører er forhøyet. 
  • Benmarkører over eller i øvre 25% av referanseområdet, når andre årsaker (medikamenter, underliggende sykdom) er utredet. 
  • Andre forhold der bisfosfonater kan forsøkes: 
    • Økende skoliose (>15 grader og/eller bøyde, lange rørknokler). 
    • Langvarig immobilitet med fare for utvikling av osteoporose. 
    • Personer der man planlegger større ortopediske operasjoner (osteotomier). 
    • Store skjelettrelaterte smerter. 

 

Gjennomføring av behandling

Behandlingen utredes og igangsettes på sykehus. Det er utarbeidet egne protokoller for behandling av henholdsvis barn og voksne. Protokollene kan fås ved å kontakte TRS kompetansesenter, eller en av de behandlende avdelingene. 

Ulike former for bisfosfonater som er i bruk: Pamidronat, Alendronat, Risedronat, Zoledronsyre  

Kalsium og D-vitamin

Kalsium og D-vitamin er avgjørende for utviklingen av, og styrken i, skjelettet. Personer som ikke får i seg tilstrekkelig mengde gjennom kosten, bør ta tilskudd.  

Ortopedisk/kirurgisk oppfølging og behandling 

Barn og voksne med OI kan ha behov for ortopedisk oppfølging og behandling. Følgende kan være aktuelt:

  • Vurdere feilstillinger 
    • sporadisk ved milde forandringer
    • regelmessig, 1 -2 ganger per år, ved større feilstillinger 
  • Vurdere behov for ortopediske hjelpemidler som ortoser, såler etc. 
  • Operasjon kan være aktuelt ved
    • kompliserte brudd
    • ulike feilstillinger 
  • Margnagling med osteotomi (knokkel blir kuttet) blir benyttet for å  
    • korrigere bøyde rørknokler som lårbein, leggbein, overarmer og evt. underarmer  
    • stabilisere lange rørknokler, spesielt lårbeina, for å hindre brudd 
    • vurdere operasjon når barnet begynner å reise seg  
    • det brukes nå teleskoperende nagler som vokser med barnet. 
    • i noen tilfeller med ekstra tynne knokler og trange marghuler er det aktuelt med ikke-teleskoperende nagler  
    • Disse ortopediske operasjonene skal gjennomføres av erfaren ortoped med kunnskap om OI 
  • Proteseoperasjoner hos voksne som har utviklet artrose (hofter, knær og skuldre er vanligst) 

 Rehabilitering  

  • Anbefales i etterkant av alle større operasjoner.
    •  I denne filmen laget av TRS, møter vi Tellef på 1 år, med osteogenesis imperfecta (OI). Han har nylig gjennomgått operasjon med osteotomi på begge ben for å rette dem opp. I denne videoen er han på Sunnaas sykehus for rehabilitering. 

Rehabilitering etter kirurgi for barn med OI

  • Ved funksjonstap både hos barn og voksne.

Fysio- og ergoterapi

Både barn og voksne har behov for og nytte av oppfølging fra fysio- og ergoterapeut for å:

  • Følge funksjon og utvikling
  • Aktiviteter som styrker muskler og skjelett
  • Tilpasning av egnede hjelpemidler 

Les mer om fysisk funksjon, aktivitet og trening ved OI

Les mer om dagliglivet ved OI

Brudd og bruddbehandling

Brudd hos personer med OI kan oppstå uten forutgående traume. Hos barn kan et symptom være at barnet ikke vil bevege armen eller benet. Ved mistanke om brudd skal det være lav terskel for røntgenundersøkelse.

​Les mer i TRS sine anbefalinger om brudd, bruddbehandling og beredskapsplan for brudd ved OI   

Narkose og an​​nen anestesi

OBS! Vær oppmerksom på spesielle forhold ved narkose og anestesi hos kortvokste, også hos personer med osteogenesis imperfecta.

Les anbefalinger ved narkose og anestesi ved kortvoksthet (herunder OI)

Svangerskap og fødsel 

  • Unge voksne med OI som planlegger å få barn bør få tilbud om genetisk veiledning 
  • Gravide med OI bør følges av jordmor/erfaren fødselslege noe hyppigere enn vanlig – spesielt i starten – kontroller avtales individuelt  
  • Gi tilbud om ekstra ultralyd 
  • Fødsel – hvor vidt vanlig fødsel eller keisersnitt er mest aktuelt avgjøres individuelt på bakgrunn av barnet, mors anatomi og eventuelt andre kompliserende forhold 

Pågående studier om behandling ved OI  

Effekten av bisfosfonater har vist seg å være mindre effektiv ved OI enn ved osteoporose («vanlig» benskjørhet). Dette gjelder spesielt ved de alvorligste, recessive formene og skyldes sannsynligvis at den arvede årsaken ikke påvirkes. De siste årene har man derfor sett på andre behandlingsmuligheter og kliniske studier er startet med følgende medikamenter  (13): 

  • Denosumab - antistoff som hemmer de ben-nedbrytende cellene (osteoklastene) og dermed nedbrytingen av ben – gir økt bentetthet (barn og voksne). 
  • Teraperatid - en såkalt PTH-analog (paratyroideahormon-parallell) som stimulerer den beindannende prosessen (gis kun til voksne og må avsluttes etter 24 måneder).
  • Sclerostinhemmende antistoff – fører til økt beindannelse og nedsatt ben-nedbryting (voksne) 
  • Transforming growth factor beta (TGFβ) inhibition – bidrar til reguleringen av benmasse og benskjørhet (voksne).
  • Stamcellebehandling – behandling med såkalte mesenkymale stamceller (MSC) som injiseres før eller rett etter fødsel, og som har evnen til å fornye seg selv og differensiere til ulike vev, inkludert bein (14).

Ressurser og fagmiljøer

Aktuelle nettsider

Vi anbefaler å lese mer på nettsidene til de ulike OI foreningene, både nasjonalt og internasjonalt. Her står det mye nyttig informasjon. 

Andre aktuelle nettsider: 

 Fagmi​​ljøer

Kunnskapsgrunnlaget for nettinformasjonen TRS lager er innhentet både fra forskning og erfaringer fra personer med diagnosen, deres pårørende og fagpersoner. Når vi benytter forskningsbasert kunnskap som kilder angis hva slags studie det er i parentes bak referansen. Vi mener det er viktig at leseren vet om kunnskapen er hentet fra retningslinjer, systematiske oversikter eller enkeltstudier.

Les mer om kunnskapsarbeidet på TRS

Referanser brukt i denne teksten

1.Bishop N.  Osteogenesis imperfecta. 2021. Orphanet. Internett. (Offentlig nettside)

2. Marini JC, Forlino A, Bachinger HP, Bishop NJ, Byers PH, Paepe A, m fl. Osteogenesis imperfecta. Nat Rev Dis Primers. 2017 Aug 18;3:17052. (Oversiktsartikkel)

3. Marom R, Brian BM, Morello R. Osteogenesis imperfecta: An Update on Clinical Features and Therapies. Eur J Endocrinol 2020 Oct; 183(4): R95-106 (Ikke -systematisk oversikt/ ekspertuttalelse).

4. Tauer JT, Robinson ME, Rauch F. Osteogenesis Imperfecta: New Perspectives From Clinical and Translational Research. JBMR Plus. 2019 Aug;3(8):e10174.  (Ikke -systematisk oversikt/ ekspertuttalelse).

5. Forlino A, Marini JC. Osteogenesis imperfecta. Lancet. 2016;387(10028):1657-1671. [PMID: 26542481]. (Ikke -systematisk oversikt/ ekspertuttalelse).

6. Veilleux LN, Trejo P, Rauch F. Muscle abnormalities in osteogenesis imperfecta. J Musculoskelet Neuronal Interact. 2017 Jun 1;17(2):1–7. (Ikke -systematisk oversikt/ ekspertuttalelse).

7. Sandhaus R. Pulmonary Function in Osteogenesis Imperfecta. In: Shapiro J, editor. Osteogenesis Imperfecta: a translational approach to brittle bone disease: Elsevier; 2013 p. 335–41. (Lærebok).

8. Folkestad L, Hald JD, Gram J, Langdahl BL, Hermann AP, Diederichsen AC, m fl. Cardiovascular disease in patients with osteogenesis imperfecta—a nationwide, register-based cohort study. Int J Cardiol (2016) 225:250–257. (Enkeltsstudie).

9. Nijhuis W, Franken A, Ayers K, Damas C, Folkestad L, Forlino A, m.fl. A standard set of outcome measures for the comprehensive assessment of osteogenesis imperfecta. Orphanet J Rare Dis. 2021;16(1). (systematisk oversikt og konsensusbasert retningslinje).

10. Westerheim, I., Hart, T., van Welzenis, T. Wekre LL, Semler O, Raggio C m.fl.The IMPACT survey: a mixed methods study to understand the experience of children, adolescents and adults with osteogenesis imperfecta and their caregivers. Orphanet J Rare Dis 19, 128 (2024). (Enkeltstudie).

11. Mortier GR, Cohn DH, Cormier-Daire V, Hall C, Krakow D, Mundlos S, m.fl.  Nosology and classification of genetic skeletal disorders: 2019 revision. Am J Med Genet A. 2019 Dec;179(12):2393–419. (Nososlogi og klassifikasjon).

12. Van Dijk FS, Sillence DO. Osteogenesis imperfecta: clinical diagnosis, nomenclature and severity assessment. Am J Med Genet A. 2014 Jun;164 A (6):1470-81. (Ikke -systematisk oversikt/ ekspertuttalelse).

13. Burnei G, Vlad C, Georgescu I, Gavriliu TS, Dan D. Osteogenesis imperfecta: diagnosis and treatment. The Journal of the American Academy of Orthopaedic Surgeons. 2008 6;16(6):356–66. (Oversiktsartikkel).

14. Gotherstrom C, Westgren M, Shaw SW, Astrom E, Biswas A, Byers PH, m.fl. Pre- and postnatal transplantation of fetal mesenchymal stem cells in osteogenesis imperfecta: a two-center experience. Stem Cells Transl Med. 2014 2;3(2):255–64. (Enkeltsstudie).

 

Sist faglig oppdatert april 2024.

Se også

Sist oppdatert 11.12.2024