Nils Hjeltnes – en pioner innen rehabilitering

Sammendrag av intervju med Nils Hjeltnes

Faglig reise og veien til Sunnaas

Nils Hjeltnes begynte sin karriere på Sunnaas sykehus som ung legevikar og arbeidet seg etter hvert opp til stillinger som overlege, klinikkoverlege, sjeflege og fagdirektør. Han beskriver et langt yrkesliv preget av faglig utvikling, engasjement og sterke kollegiale miljøer.

Bakgrunnen hans innen idrett og arbeidsfysiologi preget hele karrieren. Han ble tidlig opptatt av hvordan fysisk kapasitet, miljø og funksjon henger sammen: «Jeg ble veldig opptatt av hva du greier som pasient i forhold til kravene omgivelsene stiller til deg.» Dette perspektivet ble et grunnleggende prinsipp i arbeidet hans med rehabilitering.

Et lite sykehus med store ambisjoner

Da Hjeltnes kom til Sunnaas, var det et lite sykehus med få leger og store visjoner. «Vi var bare en håndfull leger på huset, men vi hadde et sterkt faglig miljø,» forteller han. Sykehuset var kjent for vakre omgivelser og et engasjert personale, men den medisinske spesialiteten fysikalsk medisin og rehabilitering var ennå i sin spede begynnelse.

Han beskriver 1970- og 80-tallet som en tid med pionerånd, der Sunnaas tok på seg de mest krevende oppgavene: «Vi valgte å fokusere på de aller tyngste rehabiliteringsoppgavene – hjerneskader, unge slagpasienter, ryggmargsskader og store multitraumer.»

Dette førte til at sykehuset ble et nasjonalt referansepunkt for avansert rehabilitering, samtidig som det stadig måtte kjempe for sin eksistens. «Det har vært en kamp hele veien for å eksistere som rehabiliteringssykehus,» sier Hjeltnes. Han forteller om flere forsøk fra myndigheter på å legge ned Sunnaas eller flytte driften til Oslo, men ledelsen og de ansatte sto samlet i motstanden.

Faglig utvikling og forskningskultur

Hjeltnes legger stor vekt på betydningen av forskning og fagutvikling. «Direktørens forståelse for hvor viktig det var å få en stor del av budsjettet over på forsknings- og utviklingsarbeid har vært avgjørende,» sier han.

Han avviser at Sunnaas ble for akademisk: «Jeg tror ikke det kan bli for mye forskning. Forskning og fagutvikling gir oss bedre behandling og høyere kvalitet.»

Gjennom 1980- og 90-tallet vokste en sterk forskningskultur fram. Klinisk fysiologisk laboratorium ble etablert, og etter hvert kom en egen forskningsenhet under ledelse av professor Johan Stanghelle. Dette la grunnlaget for tverrfaglig samarbeid og doktorgradsarbeid på tvers av faggrupper.

Spinalenheten og internasjonalt samarbeid

Et sentralt kapittel i Hjeltnes’ virke var oppbyggingen av spinalenheten ved Sunnaas. Han forteller at inspirasjonen kom fra England og professor Ludwig Guttmann, som etablerte de første spinalsentrene etter krigen.

Overlege Jøne, som hadde bakgrunn fra nevrokirurgi, tok initiativet i Norge, og etter hvert ble Sunnaas et nasjonalt senter for ryggmargsskadde. «Vi ble et av få steder som tok imot de mest komplekse pasientene fra hele landet,» sier Hjeltnes.

Han beskriver et nært samarbeid med nevrokirurgen på Ullevål og senere etableringen av tilsvarende enheter i Bergen og Trondheim. Dette førte til et nasjonalt samarbeid og opprettelsen av Ryggmargsskade-registeret, et initiativ Hjeltnes selv var sterkt delaktig i. «Registeret har gitt oss et uvurderlig grunnlag for fagutvikling, forskning og kvalitetsarbeid.»

Store behandlingsfremskritt

Hjeltnes understreker hvor radikalt behandlingen av ryggmargsskader har endret seg. «På 1970-tallet lå pasientene stille i måneder. I dag blir de operert og mobilisert nesten umiddelbart etter skade,» forteller han. Dette har ført til færre komplikasjoner og betydelig bedre resultater.

Han peker på kombinasjonen av medisinske fremskritt og teknologisk utvikling som nøkkelen: «I dag kan mange ryggmargsskadde vende tilbake til arbeid. Over halvparten er i jobb, og det er et godt resultat også internasjonalt.»

Utviklingen innen prehospital behandling, kirurgi og rehabilitering har gitt pasientene nær normal levealder. «Vi kan ikke ta all æren på Sunnaas, men vi har bidratt til at mange lever gode liv etter alvorlige skader.»

Forskning, fysiologi og samarbeid med Karolinska

Hjeltnes’ egen forskning tok utgangspunkt i arbeidsfysiologi og muskelmetabolisme. Han undersøkte hvordan muskulaturen påvirkes av inaktivitet etter skade og hvordan elektrisk stimulering kunne brukes for å trene lammede muskler. «Når en pasient skal leve i førti år etter en skade, må vi vite mest mulig om hele kroppen,» sier han.

Samarbeidet med Karolinska Institutet i Stockholm ble viktig både for hans egen doktorgrad og for Sunnaas’ faglige utvikling. «Det var et gjensidig utbytte – vi lærte av dem, og de lærte av våre pasienter.»

Han beskriver forskningen som både krevende og givende, og mener den bidro til å gi rehabiliteringsfeltet et vitenskapelig fundament.

Menneskene bak institusjonen

Hjeltnes husker også miljøet på Sunnaas som varmt og personlig. Han forteller om grunnleggeren Rolf Sunnaas og hans kone Birgit, som inviterte ansatte til juletrefester og middag. «De behandlet sine ansatte med interesse og åpenhet. Den nærheten til ledelsen er vanskelig å få i dag.»

Han beskriver samarbeid med sterke fagpersoner som Sponheim, Jøne og Stanghelle som avgjørende for utviklingen. «Vi var pionerer, og vi hadde vilje til å gå nye veier.»

Fremtiden for rehabiliteringsfaget

Mot slutten av intervjuet reflekterer Hjeltnes over fremtidens muligheter. Han er fascinert av genetisk forskning og nevroplastisitet, men nøktern i vurderingen: «Vi må vite mye mer før vi kan reparere skadede nervetråder. Det ligger langt fram i tid.»

Han avslutter med et håpefullt perspektiv: «Mitt mål har hele tiden vært å gjøre meg selv og andre overflødige – at vi en dag skal kunne helbrede det vi i dag bare kan rehabilitere.»