Norsk rehabilitering hjelper krigsskadde fra Ukraina
Det er både gjennomførbart og verdifullt å gi rehabilitering til mennesker som er evakuert med krigsskader. Ukrainske pasienter var godt fornøyde med rehabiliteringen i Norge, viser en ny studie.
Foto: Privat
Da jeg kom til Norge, ble jeg møtt med en god holdning fra alle som hjalp meg: sykepleiere, leger, sosionomer og andre. Jeg er veldig takknemlig for dette landet for det det har gitt meg og fortsatt gir meg. Etter flere operasjoner på Ullevål sykehus og Rikshospitalet, havnet jeg på et fantastisk sted, Sunnaas sykehus. Her fikk jeg rehabilitering av høy kvalitet og møtte mange fine mennesker.
Fullskalainvasjonen av Ukraina har ført til enorme menneskelige lidelser. Daglige drone- og bombeangrep har ført til skudd-, brann-, eller splintskader. Mange trenger livsviktig medisinsk behandling.
Norge bidrar gjennom MEDEVAC, EUs program for medisinsk evakuering av skadede ukrainere. Til Sunnaas sykehus kommer pasientene for rehabilitering.
– De som kommer til oss er traumepasienter som har ulike krigsskader. Mange har måttet amputere, forteller Frank Becker, professor ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og klinikkoverlege ved Sunnaas sykehus.
Foto: Sunnaas sykehus
Sykehuset har et sterkt fagmiljø innen rehabilitering etter alvorlig sykdom eller skader. En pågående krig derimot, hadde de lite erfaring med.
Hvordan fungerer rehabilitering når pasientene kommer rett fra fronten, og hjemlandet fortsatt er i krig?
Dette undersøkte Becker og kolleger i en ny studie, publisert i Journal of Rehabilitation Medicine.
Rehabilitering av traumepasienter er meningsfullt arbeid
I studien deler forskerne viktige erfaringer de har gjort seg om behandling av uvante skader, kulturforskjeller, traumer og isolasjon. Likevel viser de at det både er gjennomførbart og verdifullt med rehabilitering i Norge.
– Det er et veldig viktig og meningsfullt arbeid, og også de ansatte hadde gode erfaringer, sier Becker.
De ukrainske pasientene viste høy tillit til behandlerne, og var også fornøyde med rehabiliteringen i etterkant.
– Både pasientene og de ansatte tilpasset seg den vanskelige situasjonen. Alle pasientene har opplevd bedring og kommet seg i funksjon igjen, så det kommer noe bra ut av dette, sier han.
Snakket med både pasienter og helsepersonell om erfaringene
Studien inkluderte 14 ukrainske pasienter, hovedsakelig menn, i alder fra 26 til 48 år. De fleste av pasientene var militære, men ikke alle. I tillegg inkluderte studien 15 helsepersonell som arbeider i tverrfaglige team.
Forskerne har brukt pasientjournaler og spørreskjemaer fra pasientene, og hatt fokusgruppeintervjuer med de ansatte om deres erfaringer.
Foto: Privat
Kulturforskjeller i forståelsen av hva rehabilitering er
Kulturforskjellene ble tydelig fra starten. De ukrainske pasientene forventet et mer autoritært helsevesen og hadde andre forventninger til hva rehabiliteringen innebar. Det skapte misforståelser i rehabiliteringsprosessen. Mye virket fremmed for dem.
– Østeuropeiske land har en mye mer passiv holdning til rehabilitering, som går tilbake til det tidligere sovjetiske systemet. De er vant med at pasienten ligger, får behandling og massasje, forklarer Maria Ryssdal Kraby, lege i spesialisering og forsker i prosjektet.
Rehabiliteringsprosessen i Norge derimot, som baserer seg på internasjonal klassifisering, fungerer helt annerledes.
– I Norge bruker vi aktiv rehabilitering. Det betyr at vi involverer pasientene, spør om hvilke mål de har og hva de ønsker å oppnå, og så legger vi en plan som vi gjør sammen, sier hun.
Ansatte som snakket ukrainsk eller russisk ble brobyggere
Språket ble også en stor utfordring. De ukrainske pasientene ønsket å bruke tolker på sykehuset.
– Det med oversettelse og tolkning var interessant og kanskje litt overraskende. Vi tilbyr tolk under visitter og tverrfaglige møter, men vi har ikke tolk tilgjengelig hele døgnet, sier Kraby.
– Men i en rehabiliteringsprosess er det mye kommunikasjon hele tiden, legger hun til.
Flerspråklig personale med russisk-ukrainsk kunnskap ble redningen. De ble brobyggere som bidro med psykisk støtte og kulturell veiledning til de ukrainske pasientene.
– Et par av våre ansatte helsepersonell viste seg å være ekstra verdifulle for oss her. De ble kulturelle formidlere og kunne forklare ting for pasientene, sier Becker.
Antibiotikaresistens er en stor utfordring i Ukraina
Alle pasientene måtte isoleres på grunn antibiotikaresistente og multiresistente bakterier. Frykten er at slike bakterier sprer seg på norske sykehus. Pasientene som er bærere av slike bakterier, må derfor isoleres på grunn av smittefare.
– Ukraina har i utgangspunktet et godt helsevesen. Men det er ett av landene i verden som har flest antibiotika- og multiresistente bakterier. Pasientene har med seg disse bakteriene fra operasjoner der. Det gir store utfordringer og fører til at sårene ikke gror, forklarer Kraby.
Flere av pasientene har fått nye implantater etter amputasjoner og hatt langvarige infeksjoner.
– Noen har vært innlagt på Ullevål sykehus i fem-seks måneder med gjentatte operasjoner før de i det hele tatt var klare for å komme til oss, sier hun.
Foto: Privat
Isolering på sykehus gir ekstra psykisk belastning
Isoleringen var vanskeligst for det medisinske teamet. Hva kunne pasientene få gjøre og ikke gjøre? Helsepersonell ved Sunnaas hadde gjentatte diskusjoner om smittevern.
– De ansatte var bekymret for den ekstra psykiske belastningen isoleringen medførte for pasientene, forteller Becker.
En rehabiliteringsprosess gir også mange følelser. Både hos pasientene og hos helsepersonell. Håp og glede over fremgang, men også frustrasjon, sinne og frykt over hva som skjer i hjemlandet.
– Dette er også mennesker som ligger våkne om natten for å følge med på hva som skjer hjemme i Ukraina. Det må vi også ta hensyn til, sier han.
Bratt læringskurve, men viktige erfaringer
Hvordan kan erfaringene fra rehabiliteringen på Sunnaas hjelpe andre? Erfaringene gir verdifull kunnskap i form av økt kompetanse hos de ansatte på rehabilitering av krigsskadde.
– Det har vært en bratt læringskurve. Vi er ikke vant med å behandle mennesker som er skadet fra krig. Og det har vært så mange traumatiske skader og amputasjoner, sier Kraby.
Kunnskapen fra studien kan bidra til å utvikle bedre metoder og praksis i Norge for behandling av pasienter med traumer fra krig. Det kan bidra til å styrke vår sivile beskyttelse for lignende kriser i fremtiden.
– Dette er viktige erfaringer for oss. Det er veldig lærerikt for helsepersonell i Norge som ikke er vant til å behandle slike krigsskader i det daglige, forteller Becker.
Foto: Sunnaas sykehus