Badevekten kan skjule store endringer etter en ryggmargsskade

Mer enn et tall på vekta

Gjennom tre delstudier har Slettahjell undersøkt hva som skjer med kroppssammensetningen etter en ryggmargsskade, hvordan underernæring kan identifiseres, og om individuelt tilpasset ernæringsoppfølging kan forebygge en ugunstig økning i fettmasse. Et sentralt funn er at badevekten ikke nødvendigvis forteller hva som faktisk skjer i kroppen. 

– Kroppen gjennomgår store forandringer etter en ryggmargsskade. Det er mulig å miste muskler og samtidig legge på seg fett selv om vekten er stabil eller går ned, sier Slettahjell. 

Mistet muskler og fikk mer fett 

I en av studiene brukte forskerne MR for å undersøke kroppssammensetningen kort tid etter skaden og igjen etter ett år. Undersøkelsene viste betydelig tap av muskelmasse, mer fett i muskulaturen og økt fettansamling i buken. Endringene var særlig tydelige hos personer med motorisk komplette ryggmargsskader. 

Samtidig kunne kroppsvekten endre seg relativt lite. 

– Det viktigste kliniske budskapet er derfor at vi må se utover vekt og BMI når vi vurderer ernæringsstatus etter en ryggmargsskade, sier Hanne Bjørg. 

Når er vekttap et tegn på underernæring? 

Doktorgradsarbeidet viser også hvor komplisert det kan være å vurdere underernæring etter en ryggmargsskade. Forskerne undersøkte 66 personer ved innleggelse til rehabilitering. 62 prosent oppfylte de internasjonale GLIM-kriteriene for underernæring. 

Men her oppstår et dilemma: En ryggmargsskade fører i seg selv til raskt tap av muskelmasse, vekttap og inflammasjon. Dette er samtidig faktorer som inngår i kriteriene for å diagnostisere underernæring. 

– Det betyr ikke at personer med ryggmargsskade ikke kan være underernærte. Men vurderingen må være mer nyansert. Vi bør se på energibehov, faktisk matinntak og utviklingen i kroppssammensetningen samlet og følge dette over tid, sier Slettahjell. 

Testet individuell ernæringsoppfølging 

I den tredje studien undersøkte forskerne om tettere og mer individuelt tilpasset ernæringsoppfølging kunne påvirke utviklingen. 

62 personer deltok i en randomisert kontrollert studie. Halvparten fikk vanlig rehabilitering og oppfølging, mens den andre halvparten fikk strukturert oppfølging fra klinisk ernæringsfysiolog under rehabiliteringen og etter utskrivelse. 

Oppfølgingen tok blant annet utgangspunkt i den enkeltes energibehov, ernæringsstatus, matinntak og kroppssammensetning. 

Etter ett år fant forskerne ingen statistisk sikker forskjell mellom gruppene i total fettmasse, som var studiens primære utfall. Gruppen som fikk individuell ernæringsoppfølging, hadde imidlertid mindre økning i midjeomkrets og estimert mengde visceralt fett (fett som ligger rundt organene i bukhulen). 

Dette var sekundære utfall og må tolkes med forsiktighet, men resultatene peker på at tidlig og individuelt tilpasset ernæringsoppfølging under rehabilitering og etter utskrivelse kan bidra til å bremse en ugunstig utvikling av fett rundt magen.  

Behovene endrer seg gjennom rehabiliteringen 

Funnene viser samtidig at målet ikke er at alle skal spise mindre etter en ryggmargsskade. Tidlig etter skaden kan redusert matinntak og kroppens reaksjon på skaden gjøre at noen trenger ekstra ernæringsstøtte. Senere kan både energibehovet bli lavere og matinntaket øke. Ernæringsbehandlingen må derfor tilpasses den enkelte og justeres underveis. 

– Løsningen er ikke å spise minst mulig. Målet er å få nok og riktig ernæring til å bevare helse og ernæringsstatus, samtidig som energiinntaket tilpasses et lavere energibehov. Derfor mener jeg individuell og gjentatt ernæringsvurdering bør være en naturlig del av rehabiliteringen, sier Slettahjell. 

Takk til deltakerne 

Doktorgradsarbeidet er gjennomført ved Sunnaas sykehus i samarbeid med Universitetet i Oslo. Professor Christine Henriksen ved Universitetet i Oslo har vært hovedveileder, med Vegard Strøm ved Sunnaas sykehus og professor Fin Biering-Sørensen ved Københavns Universitet/Sunnaas som medveiledere. Ingrid Njerve har bidratt som brukerkonsulent i prosjektet. 

Flere klinikere og forskere ved Sunnaas sykehus og samarbeidspartnere ved Oslo universitetssykehus har bidratt i delstudiene. Helse Sør-Øst har finansiert doktorgradsarbeidet. 

Hanne Bjørg Slettahjell trekker særlig frem deltakerne som har bidratt til forskningen i en krevende periode av livet. 

– De har stått midt i en stor livsomveltning etter en alvorlig skade. Arbeidet hadde ikke vært mulig uten deres bidrag, og jeg er svært takknemlig for alle som har deltatt.