Retningslinje for sosionomens psykososiale kartlegging og vurdering av voksne pasienter
Retningslinjen beskriver hvordan sosionomer systematisk kan kartlegge og vurdere psykososiale forhold hos voksne pasienter. Målet er å bidra til en helhetlig forståelse av pasientens livssituasjon og sikre at relevante psykososiale utfordringer, ressurser og behov identifiseres og følges opp.
Hva er retningslinjen
Retningslinjen bygger på en biopsykososial forståelse av helse, hvor fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle forhold ses i sammenheng. Den er utviklet for å styrke kvaliteten i det sosionomfaglige arbeidet og gi en felles nasjonal standard for psykososial kartlegging og vurdering.
Retningslinjen er utviklet på initiativ fra fagmiljøet gjennom «Nasjonalt nettverk for fagutvikling i medisinsk sosialt arbeid» og bygger både på forskningslitteratur og bred klinisk erfaring fra sykehussosionomer i hele Norge.
Hvem er målgruppen?
Retningslinjen er utviklet for sosionomer som arbeider med voksne pasienter i somatisk spesialisthelsetjeneste, inkludert rehabilitering.
Retningslinjen kan benyttes i
- spesialisthelsetjenesten
- private rehabiliteringsinstitusjoner
- kommunale rehabiliterings- og helse- og omsorgstjenester
Hvorfor er retningslinjen viktig i rehabilitering?
Rehabilitering handler om langt mer enn medisinsk behandling. Deltakelse i arbeid, økonomisk trygghet, familieforhold, bolig, sosial støtte, helsekompetanse og mestring har stor betydning for rehabiliteringsforløp og livskvalitet.
Personer med rehabiliteringsbehov står ofte i komplekse livssituasjoner der sykdom eller skade påvirker flere livsområder samtidig. For å kunne planlegge gode rehabiliteringstiltak er det nødvendig å forstå både utfordringer, ressurser og forhold i pasientens omgivelser.
Retningslinjen bidrar til
- mer systematisk kartlegging
- likere praksis på tvers av tjenester og institusjoner
- bedre identifisering av psykososiale behov
- styrket tverrfaglig samarbeid
- mer målrettede tiltak og oppfølging.
Den synliggjør også sosionomens særskilte kompetanse og rolle i rehabilitering, og kan bidra til økt forståelse av sosionomens bidrag i det tverrfaglige teamet.
Forankring av retningslinjen
Retningslinjen har en tydelig forankring i klassifikasjonssystemet ICF (International Classification of Functioning, Disability and Health). Gjennom den systematiske kartleggingen belyses flere av ICFs hovedområder, inkludert kroppsfunksjoner (fysisk og psykisk helse), aktivitet og deltakelse (arbeid, utdanning, fritid og sosial deltakelse) samt miljøfaktorer (familie, sosialt nettverk, bolig, økonomi, velferdsordninger og tjenester).
Kartleggingen omfatter også personlige faktorer som mestring, helsekompetanse, livserfaringer, kultur, verdier og eksistensielle perspektiver. Til sammen gir dette et helhetlig bilde av forhold som kan fremme eller hemme rehabiliteringsprosessen, og bidrar til at rehabiliteringsmål og tiltak kan tilpasses den enkeltes livssituasjon og ressurser.