Sykehusenes finansieringsmodell hindrer innovasjon i helsesektoren

Mening: Norway Health Tech og Sunnaas sykehus mener det haster med å gjøre endring i finansieringsmodellen for å fjerne en stor barriere for innovasjon og omstilling.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten, 5. mai 2021

Perspektivmeldingen tegner et utfordrende fremtidsbilde for Norge. Endringene kommer raskt, og krever omstilling i helsetjenesten. Behovet for helsetjenester vil øke som følge av befolkningsvekst og høyere andel eldre. Samtidig vil dagens inntektsside reduseres, knyttet til lavere aktivitet i oljeindustrien og færre i yrkesaktiv alder.

Gode rammebetingelser for innovasjon

Perspektivmeldingen peker på behovet for innovasjon. God forskning, godt helsevesen, gode støtteordninger og et digitalisert samfunn, er nødvendige rammebetingelser vi allerede har i Norge. Vi bruker høye summer på helseforskning med miljøer i verdensklasse. Det er gode støtteordninger for produktutvikling og utprøving. Vi mener derfor at private aktører og offentlig helsevesen kan løse mange utfordringer som perspektivmeldingen peker på. En slik utvikling forutsetter en finansieringsmodell for helsetjenesten som stimulerer til nyskapning og innovasjon.

Dagens finansieringsmodell et hinder

Dagens finansieringsmodell for sykehusene gir imidlertid utilsiktede utfordringer for omstilling. Sykehusene får 50% som fast rammebevilgning. De resterende 50% er aktivitetsfinansiert og et resultat av blant annet antall konsultasjoner, operasjoner eller behandlingsforløp. Den innsatsstyrte aktiviteten tilbakebetales etter et fastlagt takstsystem. For å unngå underskudd må aktiviteten opprettholdes. I praksis er det krevende å innføre endringer som ikke gir direkte besparelser for sykehuset, - selv om det gir besparelser i kommunen, hos NAV, eller for pasienten selv. Økonomistyringen av norske sykehus gir dermed lite rom for samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger. Dette står i kontrast til omstillingsbehovet.

Ikke refunderbar hjemmebehandling

Sykehusene får ikke refundert ny aktivitet som ikke inngår i takstsystemet. Kostnadene til innføring av ny aktivitet og metoder må sykehuset som regel bære selv, inntil det er gjennomført grundige vurderinger av risiko, gevinster og økonomi. I sykehusenes marginale budsjetter for innovasjon, fører dette ofte til prioritering av ny aktivitet «innenfor sykehusets fire vegger».

Et eksempel er en ny metode for hjemmebehandling av dårlig blodsirkulasjon i beina. Sykdommen er kronisk. Den krever jevnlig oppfølging av både spesialist- og kommunehelsetjeneste. Den nyutviklede hjemmebehandlingen, finnes det ikke takster for i dag, til tross for at vellykket behandling gir kommunen reduserte kostnader knyttet til oppfølging og transport. For sykehusene som ordinerer behandlingen er det en utgift. Dersom behandlingen er vellykket og pasienten får mindre behov for helsehjelp, forsvinner sykehusets inntektsgrunnlag. Eksempelet viser at hjemmebehandling av dårlig blodsirkulasjon etter ny metode, vil gjøre at samfunnet kan spare penger, helsepersonell kan prioritere andre presserende oppgaver og pasientene får bedre liv, mens sykehusets utgifter øker som følge av «ikke refunderbar hjemmebehandling». Problemstillingen utgjør en stor utfordring for utvikling av ny helseindustri.

Refusjon for ny aktivitet, tar lang tid

Et annet eksempel er en telemedisinløsning for oppfølging av alvorlige sår hos pasienten. Spesialisthelsetjenesten gav veiledning til lokal helsetjeneste via video, og pasientene ble behandlet hjemme. Utprøvingen viste at kostnadene knyttet til pasientenes behov for transport og opphold ved sykehus falt bort. På tross av investering i videoutstyr og oppfølging i kommunen, ble kostnadene for samfunnet redusert med over 90%, uten at behandlingen ble dårligere. Likevel tok det om lag 10 år å få på plass en refusjon, og den dekker fortsatt ikke kostnadene.