Internasjonal anerkjennelse for forskningsartikkel

Artikkelen om hvordan forutsi fall hos personer med ryggmargsskade fikk prisen for beste originale forskningsartikkel i 2019. Prisen deles ut av The International Spinal Cord Society (ISCoS).

​På grunn av sin reduserte funksjonsevne, har personer med ryggmargsskade økt risiko for å falle. Fall kan ha uheldige og langvarige konsekvenser. Fallforebygging er derfor viktig.

I en større studie om fall hos personer med ryggmargsskade ønsket forskere ved Rehab Station Stockholm og Sunnaas sykehus HF å se om det var mulig å forutsi hvem som kom til å falle i oppfølgingsåret og hvilke faktorer som var assosiert med fall.

224 personer i Sør-Øst Norge og Stockholmsområdet ble fulgt i ett år og rapporterte alle fall og fallskader.

Beste originale forskningsartikkel

Studien resulterte i heder og ære til fagsjef fysioterapi Vivien Jørgensen og forsker Kirsti Skavberg Roaldsen fra Sunnaas sykehus. De var sammen med forskere fra Rehab Station Stockholm med Emilie Butler Forslund som førsteforfatter, medforfattere i artikkelen som ble publisert i Spinal Cord. Denne artikkelen fikk prisen for beste originale forskningsartikkel i 2019. Prisen deles ut av The International Spinal Cord Society (ISCoS).

Les artikkelen på nettsiden til Spinal Cord

Måling av fall

Det er kjent fra forskning at tidligere fall forutsi framtidige fall, så alle pasienter ble ved studiestart spurt om fall forrige år. Det er også vanlig å benytte måleinstrumenter for å forutsi fall. I denne studien ble Downton Fall Risk Index (DFRI) valgt der høyere skår betyr høyere risiko.

Ut fra statistiske beregninger ble pasientene delt i to grupper; de med høy og de med lav risiko for å falle. Faktorer som livskvalitet, symptomer på depresjon, fysisk funksjonsnivå, redsel for å falle og ganghastighet som i forskernes tidligere studier hadde vist sammenheng med fall, inngikk i analysene av de fall som ble registrert i løpet av oppfølgingsåret.

Viktig med bredt spekter av fallforebygging

Etter ett år hadde 71% av alle deltakerne og 79% av dem som oppga at de hadde falt foregående år, falt.

DFRI viste seg å være mindre egnet til å forutsi fall enn å spørre etter fall forrige år. Derimot var DFRI god til å skille de som ikke kom til å falle. De fant også at for utvalgets rullestolbrukere, var symptomer på depresjon, tidligere fall, høyere skår på DFRI og et høyere funksjonsnivå assosiert med større sjanse for å falle.

For utvalgets gående personer var lavere ganghastighet og høyere skår på DFRI assosiert med større sjanse for å falle.

Forskerne konkluderte med at å spørre etter tidligere fall vil være en god måte å finne de som vil falle også i framtiden, men at det er vanskelig å forutsi hvem som kommer til å falle første gang. Fordi fall er vanlig og vanskelig å forutsi, er det viktig å benytte et vidt spekter av forebyggingsstrategier siden disse sjelden har noen negative konsekvenser.