Dagliglivet

​Funksjon og praktiske problemer

Ulike diagnoser og individuelle variasjoner innenfor hver diagnose gjør at personer som er kortvokste opplever praktiske problemer på ulike måter. De fleste klarer seg stort sett bra i det daglige og finner løsninger som fungerer.

Som grunnlag for å velge hensiktsmessige tiltak som kan lette hverdagens gjøremål, anbefales det å utarbeide en beskrivelse av personens funksjon (funksjonsvurdering) og gjøre en vurdering av dagliglivets gjøremål (aktivitetsvurdering). Målet er at kreftene og tiden man har blir brukt på det den enkelte opplever som viktigst. Dette vil variere gjennom et liv. I en periode kan det for eksempel være jobb som er det viktigste, i en annen periode er det familien som blir prioritert.

I en funksjonsvurdering beskrives personens funksjon. Det innebærer beskrivelse av motoriske (muskel- og skjelettapparatet), sensoriske (sanseapparatet), psykiske og sosiale forhold, og hvordan dette virker inn på utføring av aktiviteter i dagliglivet. Ved hjelp av funksjonsvurderingen, vil man kunne vurdere hvilke tilrettelegginger som er aktuelle for den enkelte. En funksjonsvurdering lages som oftest i samarbeid med en fagperson. Ergoterapeut vil være sentral i dette arbeidet, eventuelt i samarbeid med lege, fysioterapeut eller andre fagpersoner. Det finnes ulike standardiserte metoder for utforming av funksjonsvurderinger.

En funksjonsvurdering kan være generell eller rettet mot enkeltområder, som for eksempel tilrettelegging av arbeidsplass eller tilpassing av bil. Funksjonsvurderingen vil være sentral i begrunnelse for søknader om økonomisk tilskudd til tiltakene.

For å få oversikt over hvilke aktiviteter som inngår i dagliglivet til den personen det gjelder, bør det også gjøres en aktivitetsvurdering. Det er en oversikt over hvilke gjøremål hverdagen inneholder, hva de innebærer med tanke på bruk av tid og krefter og gir grunnlag for vurdering av aktuelle løsninger. Det kan være aktuelt å lage en døgnlogg, hvor man registrerer hva som gjøres av ulike aktiviteter i løpet av døgnet. Tanken er å oppnå større bevissthet om hva hverdagen innebærer og starte prosessen med å vurdere om det er noe som kan forandres for å gjøre hverdagen lettere.

I en funksjons- og aktivitetsvurdering ved kortvoksthet, vil det være nødvendig å ta en del funksjonelle mål, som for eksempel å måle personens rekkevidde både i sittende og stående stilling. Videre må man beskrive de viktigste arbeidsplassene der aktiviteter utføres og vurdere hvilke gjøremål som er mest anstrengende. Erfaringsvis er det tre kroppslige forhold som spiller stor rolle for utføring av daglige -gjøremål for kortvokste personer; kroppshøyde, kropps-proporsjoner og leddproblemer.

Kroppshøyde og -proporsjoner

Det er stor variasjon i slutthøyden (kroppshøyde som utvokst) innenfor kortvokstgruppen. Noen diagnoser kan gi slutthøyde på under en meter, mens andre kan bli opp mot 150 cm (kvinner) og 161 cm (menn). Med kroppsproporsjoner menes forholdet mellom kroppens deler. Ved noen diagnoser, blant annet achondroplasi, er lengden på armer og ben, hender og føtter sterkt forkortet, mens kroppsbolen (overkroppen)har tilnærmet normal høyde. Andre diagnoser som spondyloepifyseal dysplasi, har kort kroppsbole (overkropp) og normal eller nesten normal lengde på armer og ben. Noen kan ha en forkortning i både ryggrad, armer og ben. Kroppsproporsjonene kan da være som hos folk flest, men den totale kroppshøyden er lav. 

Mange kortvokste har små hender og korte fingre. Noen har en proporsjonalt liten hånd, mens andre har bred hånd med korte, tykke fingre. De som har en kort hånd med korte fingre, har gjerne også korte, brede føtter og høy vrist.

Leddproblemer

Mange kortvokste har problemer med leddene. Hos samme person kan noen ledd være overbevegelige (hypermobile) og/eller instabile, mens andre ledd kan ha nedsatt bevegelighet (kontrakurer). Mange har nedsatt strekkevne i albuene. Dette gjør at de som i utgangspunktet har korte armer, får ytterligere problemer med rekkevidden. På grunn av nedsatt bevegelighet i albuen, har mange nedsatt evne til å vri underarm og hånd (supinasjon/pronasjon). Mange kortvokste har dessuten overbevegelige hånd- og fingerledd, spesielt de ytterste fingerleddene. Hofteleddene kan ha nedsatt bevegelighet, mens kneleddene, anklene og føttenes ledd ofte er overbevegelige og/eller instabile.

Noen personer som er kortvokste kan ha problemer med at leddene i nakken enten har nedsatt bevegelighet eller er instabile. Ved mistanke om leddproblemer i nakken, anbefales nærmere utredning for å avklare eventuelle begrensninger i forhold til fysisk aktivitet.

Nedsatt bevegelighet i leddene knyttet til ryggrad og brystkasse forekommer også. Dette kan påvirke brystkassens evne til å utvide seg og trekke seg sammen i forbindelse med pusting (respirasjon), samt evne til vridning og sidebøyning av overkroppen.
 
Mange kortvokste personer får tidligere slitasje- og smerteplager enn befolkningen ellers, særlig i hofter og knær.

Konsekvenser for dagliglivet

En kortvokst persons høyde, kroppsproporsjoner og leddforhold kan føre til ulike grader av funksjonsproblemer i dagliglivet. En konsekvens er at vanlige daglige aktiviteter krever mer energi og krefter enn for andre mennesker.

Mange har nedsatt rekkevidde og derfor et begrenset område som de kan jobbe innenfor. De som har korte armer og små hender har problemer med å håndtere større og tyngre gjenstander. Mange bruker kroppen (bryst og mage) til støtte og stabilisering når de jobber med armene. Når armene er korte og hendene er små, vil mye arbeid skje ved at leddene strekkes helt ut i ytterstilling. Dette kan gi en ugunstig belastning av ledd som er overbevegelige eller instabile. Det er derfor viktig, så langt det lar seg gjøre, å legge til rette for ergonomisk gode arbeids-stillinger og velge redskaper med gode og passe store håndtak. Ved svært belastende gjøremål kan bruk av funksjonelle, myke støtte-ortoser/skinner være beskyttende for hypermobile håndledd. Disse må ofte spesialtilpasses.

Når kroppshøyden er lav, vil personer som er kortvokste måtte bøye nakken bakover i mange situasjoner, som i samtale med høyere mennesker og for å få overblikk over omgivelsene. Dette gir en anstrengt hodestilling som kan føre til slitenhet og muskelstramninger i nakke og skuldre.

Korte ben gir begrenset skrittlengde, og for å holde samme tempo som andre, har mange lagt seg til et raskt, nesten løpende ganglag. Trapper og høydeforskjeller krever ekstra kraftinnsats, og ofte må de bruke begge armene som støtte og drahjelp. Instabilitet i ledd og kroppsproporsjoner som gir høyt tyngdepunkt kan føre til nedsatt balanse, og mange er redde for å falle. Hvis de faller og armene er korte, blir det vanskelig å ta seg for, og det kan også være problematisk å reise seg opp igjen.

De fleste kortvokste lærer tidlig å tilpasse seg. De strekker seg og klatrer for å være selvhjulpne. Møbler som stoler, bord, senger, benker, hyller og skap er oftest ikke tilgjengelige uten å foreta nesten akrobatiske øvelser.

Tilrettelegging 

Tilretteleggingstiltak omfatter alle måter det er mulig å legge hverdagsaktivitetene til rette på. Det kan være å endre arbeidsmåter- og vaner, gjøre fysiske forandringer i omgivelsene (som endringer i bolig og på skole/arbeidsplass) og å benytte hjelpemidler. Ofte er løsningen en kombinasjon av flere tiltak. Hensikten er å gjøre aktivitetene mindre energikrevende og minske belastningen på hypermobile og instabile ledd. For noen kan løsningen være å ha assistanse til daglige gjøremål. Det er personen det gjelder, i samarbeid med dem man bor sammen med og medvirkende fagpersoner, som må vurdere hvilke tilretteleggingstiltak som kan være aktuelle. For mange kortvokste er det viktig å ikke framstå som mer spesielle enn de allerede er og å kunne fungere uten for mange spesialtilpasninger.

 
God informasjon om de mulighetene som finnes er en forutsetning for valg. Tiltakene og økonomiske stønadsordninger som muliggjør finansiering av tilrettelegging er forankret i forskjellige lovverk. Bolig- og boligforandringer hjemles i lov om den Norske Husbank, tekniske -hjelpemidler hjemles i Lov om folketrygd, og rettigheter knyttet til personhjelp finnes i Lov om sosiale tjenester. Utfyllende opplysninger finnes på de ulike instansenes nettsider og i artikkelen „Tilrettelegging av omgivelsene for personer som er kortvokste".

Valg og prioriteringer

Det vil være flere hensyn og valg som må tas ved vurdering av tilretteleggingstiltak. Man kan tenke i to ulike retninger når det gjelder tilpasning av omgivelsene. Enten kan tilpasningen ta sikte på å gjøre det lettere for den kortvokste å fungere i vanlige omgivelser, eller man kan spesialtilpasse omgivelsene slik at de fungerer bedre for den kortvokste. Tiltak som „løfter/hever" personen ved bruk av skamler, trapper, samt arbeidsstol og annet inventar med elektrisk hev- og senkbar mekanisme, vil gjøre det lettere for en kortvokst å klare seg i vanlige omgivelser.

Det er stor variasjon i hvilken grad man ønsker å tilrettelegge hjemmet sitt. Som den mest gjennomførte tilretteleggingen, kan man tenke seg et „minihus" med spesiallagede møbler, men en slik løsning vil gjøre det vanskelig for andre mennesker med normal kroppshøyde å fungere i de samme omgivelsene. I de fleste tilfeller vil man velge kombinasjonsløsninger som både tar hensyn til den kortvokste og til andre, men likevel er det viktig for alle å ha noen områder som er optimalt tilpasset en selv.

Det diskuteres både blant fagfolk og brukere om belastnings- og slitasjeproblematikk kan forebygges ved å "spare seg". På den ene siden styrkes muskulaturen, leddbevegeligheten vedlikeholdes og den generelle kondisjonen økes når man går i trapper, klatrer, og bøyer og strekker seg. På den andre siden vil ensidige bevegelser, belastning i leddenes ytterstilling og mange repetisjoner av samme bevegelse, på sikt kunne gi slitasjeproblemer og smerter.

Til tross for at det er slitsomt, koster tid og krefter og kan gi økende smerter, har de fleste et ønske om å være uavhengige og klare seg selv. Selvhjulpenhet vurderes som en verdi for de fleste av oss. Det kan være en utfordring både å be om og å ta imot hjelp, slik at det oppleves naturlig både for den som gir og den som tar imot. Erfaringsvis vil hverdagslivet for personer som er kortvokste gi mange fysiske utfordringer uansett hjelp og tilrettelegging.

Det er viktig å ha klart for seg at man også skal ha overskudd og tid til det som er lystbetont og morsomt. Hvis man bare fyller dagen med alt det man må og bør gjøre, og slutter med det som gir påfyll og glede, går man tom. Da bør man stoppe opp og tenke etter om det er mulig å gjøre tilpasninger som kan avhjelpe noe av det som er mest slitsomt. Dette beskrives nærmere i artikkelen „Kropp og krefter – når kreftene ikke strekker til. 

Hjemmet

Mange kortvokste bor og lever sammen med familiemedlemmer som ikke er kortvokste. Når boligen skal tilrettelegges, er det mange hensyn som skal ivaretas, og utfordringen blir å finne gode kompromisser.

Rommene bør være forholdsvis store slik at man kan plassere de viktigste tingene på gulvnivå og dermed innen rekkevidde. Det er praktiske vanskeligheter både med vanlig skapdybde og benkdybde, ting som er helt nede ved gulvet og ting som er høyt oppe. Skap med skuffer i stedet for hyller og høyderegulerbarhet på en del inventar er eksempler på den fleksibiliteten som skal til for å lage gode løsninger for alle. Elektrisk hev- og senkbare løsninger finnes for eksempel til bruk i kjøkkeninnredningen og til vasken på badet. Man kan få løsninger hvor overskap og benk reguleres hver for seg. Det finnes i tillegg spesielle regulerbare garderobeinnredninger, både manuelle og elektriske, som gjør at man kan utnytte skapplassen både i dybden og høyden.

Åpning og lukking av dører og vinduer kan for mange by på utfordringer, spesielt for barn. Den enkleste løsningen på dørene inne i huset er å feste en snor til håndtaket, eventuelt med en kule nederst. Spesiallagede dører med dørhåndtak og lås montert i en passende høyde kan bestilles, og man kan få løsninger hvor dører og vinduer styres automatisk via fjernkontroll eller bryter på vegg (omgivelseskontroll).

Personer som er kortvokste har ofte problemer med å bruke utstyr og redskaper som er beregnet for mennesker med vanlig kroppshøyde og -proporsjoner. I tillegg til å være for store, er redskapene ofte tunge og vanskelig å håndtere. Hjelpemidler beregnet for barn kan være for spinkle og for smale for voksne kortvokste personer. Bruk av spesialtilpasninger eller konstruksjon av nye hjelpemidler kan være eneste løsning, for eksempel arbeidsstol med forkortet sete og forsterkning, slik at den tåler at man står på fotbrettet.

Bad og toalett

Toalettbesøk, å ivareta hygiene nedentil, samt stell av hår og føtter kan by på utfordringer hvis armene er korte. Mange når rett og slett ikke fram. Løsningen på toalettet kan være et spesialtoalett med spyl- og føn funksjon. Det finnes ulike typer av slike toaletter, og noen har større tilpasnings- og innstillingsmuligheter enn andre. Noen kan ha nytte av forlengede skaft på for eksempel hår- og vaskebørster, elektrisk tannbørste, toalettpapirtang og andre spesialtilpassede hjelpemidler. For mer grundig stell av føtter velger mange å benytte fotpleier.

Møbler

Vanlige stoler og sofaer passer som oftest dårlig for personer som er kortvokste. Stolene er for høye, slik at de må klatre opp. Setet er for dypt, slik at de ikke kan sitte vanlig med bøyde knær og samtidig få støtte i ryggen. En løs ryggpute kan enkelt redusere setedybden. En krakk eller fotskammel kan gi nødvendig understøttelse for føttene.

For mange er det viktig at man i samvær med andre har tilnærmet samme sittehøyde, og de velger av den grunn å benytte vanlige høye stoler. De fleste finner imidlertid ut at det er viktig å kunne sitte godt i sitt eget hjem og ha èn stol som de kan sette seg ned i, uten å måtte klatre opp. Mange velger derfor å få laget en individuelt tilpasset hvilestol. Den kan søkes finansiert som teknisk hjelpemiddel gjennom folketrygden. Flere forteller at de har hatt stor glede av kontakt med dyktige håndverkere for å få spesiallaget møbler og inventar.

Arbeidsplass ved bord

Det kan være vanskelig å finne gode arbeidsstillinger for å utføre skriftlig arbeid. Spesielt for barn kan arbeid med bøker og ark i "stående" A4 format bli problematisk, fordi de ikke når øverste del av arket. "Liggende" A4 eller A5 format er mer hensiktsmessig. Har man hypermobile ledd, krever det mye muskelstyrke å holde i blyanten med et godt og stabilt grep over tid. Ved omfattende skrivearbeid, vil derfor mange ha nytte av datamaskin som skrivehjelpemiddel. Valg av datautstyr må vurderes individuelt. Man må se hele skrivearbeidsplassen under ett. Dersom overarmene er korte, må arbeidsbordet være forholdsvis høyt for at en skal få riktig arbeidshøyde og støtte for underarmene. Noen velger bord med utsparing for å få støtte under albuene og for å nå lenger inn på bordplaten og få økt bordflate å arbeide på. Tastatur og mus må tilpasses og plasseres slik at leddene ikke belastes unødig i ytterstilling. Hodestilling og belastning av nakke må vurderes ved valg og plassering av dataskjermen. Noen foretrekker bærbar PC fordi skjermen og tastaturet er lite, og ofte har maskinen integrert mus. Barn og ungdom bør imidlertid slippe å bære med seg en PC til og fra skolen.

Når stol skal velges, må det vurderes om det er viktig at personen har samme øyehøyde som andre, eller om det er viktigere å slippe å klatre opp i stolen. Tripp-trappstol med ekstra trinn kan være en god løsning for barn, men den er vanskelig å skyve til og fra bordet uten hjelp. Arbeidsstol med elektrisk høyderegulering og med fotbrett som en kan stå på, kan være en god løsning både på skole, arbeid og hjemme. 

Små barn og sittestilling

 Noen småbarn kan ha forsinket motorisk utvikling, blant annet fordi hodet er stort og tungt. For barn som ikke har hodekontroll når de ut fra alder og utvikling skulle hatt det, er det viktig med tanke på stimulering å komme opp i en sitte-liknende stilling som gjør at de kan følge med. Vanligvis anbefales ikke "vippestoler", hvor barnet har en sitte-liggestilling, men en slik stol kan være nyttig å bruke i korte perioder om gangen. Man må imidlertid unngå den typen stol som gir en C-stilling for ryggsøylen. Stolen må ha en fast rygg som gir støtte for barnets rygg og hode. Slike stoler kan plasseres på bordet eller på et eget gulvstativ, slik at barnet får kontakt og oversikt i de voksnes nivå.
Når barnet blir eldre er det viktig å komme opp i aktiv, sittende stilling selv om sittebalansen fortsatt er noe mangelfull. God støtte til ryggen, hodet og under bena, samt et bord inntil kroppen, er helt nødvendig for at barnet skal få armene fram og kunne bruke begge hender sammen, blant annet ved spising. Det finnes mange ulike typer stoler å benytte, alt fra enkle barnestoler, til spesialtilpassede, regulerbare stoler som er festet til et understell med hjul og står på gulvet.

Forflytning og forflytningshjelpemidler

Korte ben og små føtter kan gjøre gange over lengre avstander strevsomt. Mange har dessuten overbevegelige og instabile knær og ankler, og noen har også nedsatt balanse. Forflytningshjelpemidler kan være nyttig for å økonomisere med kreftene og for å kunne holde samme tempo som andre. Barn som er kortvokste kan bli sittende i barnevogn lengre enn alderen skulle tilsi, fordi tanken på rullestol kan være vanskelig å forholde seg til. Likevel kan nettopp en rullestol gjøre at barnet kan delta i lek sammen med andre uten å være avhengig av hjelp fra voksne, noe som er viktig for å ha en god utvikling på alle plan, både fysisk og psykososialt.

Korte armer kan gjøre det vanskelig å få til effektiv kjøring med manuell rullestol, spesielt utendørs. Flere barn og voksne har stor glede av elektriske rullestol til bruk utendørs og over lengre avstander. De finnes i mange ulike utgaver, fra gocartliknende og terrenggående stoler med store hjul, til mer scooterlignende kjøretøy beregnet mer til bykjøring. Valg av rullestol er avhengig av behovet for forflytning, hvordan den skal brukes og hvilket terreng den skal kunne ta seg fram i. 

Klær og sko

Allerede fra småbarnsalder er det en utfordring å finne klær og sko som passer. Selv om barn kan bruke tøy som er beregnet på yngre barn, kan denne løsningen bli kostbar fordi småbarnstøyet kvalitetsmessig ikke er beregnet på den typen aktivitet større barn holder på med. Kroppsproporsjonene til kortvokste barn kan også føre til at vanlige barneklær ikke passer. Mange foreldre og voksne kortvokste forteller at de har stor nytte av å kunne sy og endre på tøy selv.

For voksne er anskaffelse av yttertøy og pentøy ofte vanskeligst. Noen bestiller skreddersydd tøy i utlandet. Personer i alle aldre som er kortvokste, kan søke økonomisk støtte gjennom folketrygden til å få utarbeidet et grunnmønster. Grunnmønster er et mønster av kroppen som det lages sømmønster ut fra. Får man vedtak på grunnmønster, kan det også søkes om stønad til søm av klær. Ekstrautgifter til slitasje av tøy kan søkes dekket gjennom grunnstønad. 

Fordi foten ofte er bredere og har høyere vrist enn lengden på foten skulle tilsi, kan det være vanskelig å finne egnet skotøy. Noen forretninger har etter hvert bra utvalg i gode småbarnssko, men sko i barnestørrelse dekker ikke behovet for voksne kortvokste personer. Både for barn og voksne kan det være behov for spesialtilpassede sko som kan bidra til å korrigere og motvirke uønsket utvikling av feilstillinger i bena. Dersom man ikke kan bruke fabrikkproduserte sko, kan man søke folketrygden om refusjon av ekstrautgifter til ortopediske sko. Se artikkelen "Klær og sko".
 
NIK, Norsk Interesseforening for kortvokste, kan kontaktes for råd vedrørende klær og sko tilpasset kortvokstes behov.

Å fungere som kortvokst i samfunnet 

Et utviklingstrekk ved det moderne samfunnet er at tjenester og funksjoner som tidligere ble utført av mennesker, i økende grad blir erstattet av selvbetjening og automater. Det er ingen til stede som man kan be om hjelp fra. Mange kortvokste forteller at de opplever at de fysiske omgivelsene begrenser deres deltagelse i vanlig samfunnsliv. De har mange av de samme praktiske problemene med å bevege seg og nyttiggjøre seg av offentlige tilbud som rullestolbrukere. De har på samme måte problemer med å nå opp i høyden, forflytte seg over lange avstander og på ujevnt underlag, gå i trapper og forsere høye fortauskanter. De er blant annet avhengig av hjelp for å betale parkeringsavgift, kjøpe billetter, poste brev, hente varer i frysedisker og få opp dører til offentlige bygninger. Trappetrinn, rekkverk, dørhåndtak, informasjonstavler, disker og selvbetjeningsautomater er beregnet for mennesker med høyde godt over 150 cm.

Begrepet universell utforming brukes i offentlige dokumenter som en målsetting ved utforming av omgivelser. Det offentlige rom skal gjøres tilgjengelig for alle, slik at spesialordninger for noen grupper blir unødvendig, men det tar tid før det får gjennomslag i praktisk utforming av samfunnet. Les mer om universell utforming.

Transport og bil

Korte ben og kort skrittlengde kan gjøre bruk av offentlige transportmidler strevsomt. Det kan være vanskelig å stige inn og ut av trikk, buss og tog, fordi trappetrinnene ofte er høye og avstanden mellom transportmiddel og plattform kan være så bred at det er direkte farlig. Mange beskriver også engstelse for ikke å være raske nok under på- og avstigning og for å snuble eller bli dyttet. Det kan i tillegg være urimelig anstrengende å få med seg bagasje inn i og ut av transportmidlene. Mange kan oppleve det som risikofylt å være ståpassasjer på grunn av nedsatt balanse og problemer med å holde seg fast. Noen synes også det kan være vanskelig å orientere seg i en folkemengde og oppleve det som utrygt.

Det er forskjellige måter å dekke transportbehov på, og det finnes flere økonomiske støtteordninger. Man kan benytte seg av egne transportordninger for funksjonshemmede til fritidsreiser (TT-kort), skyssordninger til arbeid og utdanning, samt søke dekning av transportutgifter i forbindelse med lege og fysioterapibehandlinger. Man kan også søke om grunnstønad for å dekke ekstrautgifter til transport.
 
Dersom disse ordningene ikke dekker transportbehovet, eller de er urimelig anstrengende å bruke, kan en søke folketrygden om dekning av utgifter til førerkort og tilpasset bil. Ved valg av bil kan det være lurt å tenke gjennom framtidige behov og vurdere flere løsninger. Innstignings- og innlastningshøyde er viktig å vurdere. Erfaringsvis er det nødvendig med tilpasninger av førersetet, bilens bryter- og styringssystem og pedalsettet. En bør være oppmerksom på at kollisjonsputer kan være farlige, hvis de utløses i hodehøyde. Man kan få hjelp både til søknad og til å finne en bil som er egnet. Kommunens ergoterapeut, trygdekontoret, hjelpemiddelsentralen og Landsdekkende bilsenter kan være aktuelle samarbeidsinstanser i denne prosessen.

Når det velges bilsete til barn som er kortvokste, bør det vektlegges at setet gir god sittestabilitet og hodestøtte. Noen må få spesialtilpasset setet for at det skal fungere godt, og dette kan søkes gjennom folketrygden. Se ellers artikkelen "Tilrettelegging av omgivelsene for personer som er kortvokste".

Kortvoksthet og aldring

Økt alder er forbundet med nedsatt fysisk kapasitet for alle mennesker. For personer som er kortvokste ser det ut til at aldringsforandringene kommer tidligere enn i befolkningen ellers. Noen får økt hjelpebehov og trapper ned yrkesaktivitet tidligere enn andre. Det kan bli krevende å holde samme tempo, klatre, strekke og bøye seg og selvhjulpenhet kan koste mer. Behovet for tilrettelagte omgivelser, tekniske hjelpemidler og assistanse kan derved øke. Når aktivitetsnivået senkes, får man redusert behovet for kalorier. Om inntak av kalorier opprettholdes som da man var mer aktiv, er det naturlig at kroppsvekten øker. Dette kan bidra til at funksjonsproblemene forverres ytterligere.

Det er viktig at den enkelte kan få råd og veiledning, at nye utfordringer i forbindelse med aldring møtes med forståelse, og at nødvendige tiltak og hjelpeordninger både i forbindelse med yrkesliv og dagligliv er tilgjengelige.