Beighton score

Veiledning til hvordan man undersøker hypermobilitet med Beighton score. 

Beighton score (Grahame et al 1998) er en mye brukt måte å vurdere generell leddbevegelighet på, og benyttes både i diagnosekriterier for EDS hypermobil type (Beighton et al 1997) og hypermobilitetssyndrom (Grahame et al 1998). Disse to tilstandene kan med dagens diagnosekriterier ikke skilles fra hverandre (Tinkle et al 2009, Remvig et al 2011). For å oppnå poeng må målet nåes med letthet uten overdrevet trykk.

Hvis du vil skrive ut veiledningen kan du laste ned en utskriftsvennlig versjon her

Ledd region ​Illustrasjon​UtførelseScoring
​A. Rygg

Utgangsstilling: stående på gulvet uten sko.
Utførelse: undersøker sier: Kan du bøye deg forover og ta i gulvet med strake knær.
​Positiv test hvis pasienten lett legger hele håndflaten i gulvet.
1 poeng
​B. Kne Utgangsstilling: stående med armene langs siden
og bena ca 10 cm fra hverandre.
Utførelse: undersøker sier: Kan du strekke knærne så langt bakover du klarer.
Positiv test ved over 10 grader ekstensjon.
1 poeng for hver side.
​C. Albue Utgangsstilling: stående med armen strak ut til
siden og håndflaten opp.
Utførelse: undersøker sier: Kan du strekke albuen
så langt du klarer.
​​Positiv test ved over 10 grader ekstensjon.
1 poeng for hver side.
​D. 1. finger Utgangsstilling: stående med armen strak foran
kroppen og håndflaten ned.
Utførelse: Undersøker skyver 1. finger bakover
inn mot underarmen med trykk over IP-leddet.
​Positiv test hvis 1. finger når underarmen
1 poeng for hver side.
​E. 5. finger Utgangsstilling: sittende med underarm og hånd
liggende flatt på et bord.
Utførelse: Undersøker stabiliserer 5. metacarp og
skyver 5. finger bakover med trykk over DIPleddet.
​Positiv test ved dorsal vinkel i 5. MCP-ledd over 90 grader.
1 poeng for hver side.
Sumscore ​5 poeng eller mer tilfredsstiller kriteriene for generell hypermobilitet v/ EDS.
4 poeng eller mer tilfredsstiller kriteriene for generell hypermobilitet v/ HMS
Max. 9 poeng

 

Dersom det sikkert foreligger 5 poeng eller mer regnes personen som hypermobil og kan tilfredsstille kriteriene for hypermobilitetssyndrom dersom det foreligger plager som sikkert kan knyttes til den generelle hypermobiliteten.

Diagnosene Ehlers- Danlos syndrom klassisk type og Ehlers- Danlos syndrom vaskulær type, Marfan syndrom og Osteogenesis imperfecta betinger objektive funn fra andre organsystemer som hud, øyne, store blodkar o.a. i tillegg til hypermobilitet.

Genetisk testing utføres bare ved sikker patologi fra andre organsystemer og er ikke nyttig hos personer som kun er hypermobile.

Referanser:

Les mer hos OUS

1. Grahame R, Bird HA, Child A. The revised (Brighton 1998) criteria for the diagnosis of benign joint hypermobility syndrome (BJHS). JRheumatol. 2000;27(7):1777-9.

2. Beighton P, De Paepe A, Steinmann B, Tsipouras P, Wenstrup RJ. Ehlers-Danlos syndromes: revised nosology, Villefranche, 1997. Ehlers-Danlos National Foundation (USA) and Ehlers-Danlos Support Group (UK). AmJMedGenet. 1998;77(1):31-7.

3. Tinkle BT, Bird HA, Grahame R, Lavallee M, Levy HP, Sillence D. The lack of clinical distinction between the hypermobility type of Ehlers-Danlos syndrome and the joint hypermobility syndrome (a.k.a. hypermobility syndrome). AmJMedGenetA. 2009;149A(11):2368-70.

4. Remvig L, Engelbert RH, Berglund B, Bulbena A, Byers PH, Grahame R, et al. Need for a consensus on the methods by which to measure joint mobility and the definition of norms for hypermobility that reflect age, gender and ethnic-dependent variation: is revision of criteria for joint hypermobility syndrome and Ehlers-Danlos syndrome hypermobility type indicated? Rheumatology(Oxford). 2011;50(6):1169-71.

5. Juul-Kristensen B, Røgind H, Jensen D.V. Remvig L. Inter-examiner reproducibility of tests and criteria for generalized joint hypermobility and bening joint hypermobility syndrome. Rheumatology 2007;46:1835-1841.

Sist faglig oppdatert september 2013.