Forskning - Hvordan et gruppebasert rehabiliteringsprogram kan skape sosial interaksjon og personlig engasjement blant unge voksne med funksjonshemming?

Unge voksne med funksjonshemminger føler seg ofte alene med opplevelsen av å leve med en funksjonshemming.

​De opplever å ha begrenset med muligheter for deltakelse i aktiviteter tilpasset deres behov, og mangler sammenlignbare rollemodeller og veiledere med forståelse for deres situasjon i nærmiljøet. Å oppleve seg målt etter normbaserte prestasjonsstandarder både i aktiviteter og generelt ellers i livet kan oppleves som sårbart og øke risiko for å oppleve nederlag. Dette kan gjøre det vanskelig å finne gode arenaer for å utforske egen kapasitet og muligheter, samt utvikle selvforståelse.

Bruk av gruppebaserte tilnærminger innen både rehabilitering, sommerleirer og aktivitetsprogrammer organisert for unge med funksjonshemming, er kjent for å gi trygge og inspirerende rammer for å utfordre seg selv i aktiviteter tilpasset den enkeltes nivå. Det gir mulighet til å utveksle erfaringer med andre som forstår både ens styrker og utfordringer forbundet med å leve med funksjonshemming. Rehabiliteringsprogrammer har som mål å skape endringer i de unges muligheter til å delta i samfunnet og i aktiviteter i lokalmiljøet gjennom erfaringsbaserte læringsprosesser. Bruken av en gruppebasert tilnærming kan tilføye verdifulle ressurser til programmet.

Bilde: Mette Miklos 

Mette Miklos, Phd stipendiat på Beitostølen Helsesportsenter (BHSS), har forsket på dette med utgangspunkt i et gruppebasert rehabiliteringsprogram med tilpasset fysisk aktivitet som hovedvirkemiddel for unge voksne med funksjonshemming.

Hovedformålet med Phd arbeidet har vært/er å undersøke hvordan læringsprosesser skapes i det gjensidige forholdet mellom det sosiale miljø i programmet og individuelle prosesser for deltakelse og selvforståelse. Gjennom en kombinasjon av et etnografisk studie av gruppe-baserte rehabiliteringsprogram og en vitenskapelig kunnskapsoppsummering av ulike former for gruppebaserte programmer for unge med funksjonshemming, har hennes prosjektet fokusert på å undersøke hvordan sosiokulturelle strukturer i programmet skapes og innvirker på sosiale relasjoner og personlige meningsfylte opplevelser og læringsprosesser.

Mette Miklos med medarbeidere har nylig publisert et forskingsartikkel i tidsskriftet «Disability and Rehabiliotation», basert på funnene fra studien.

“Here we are together, at home you are alone” – social interactions and personal engagement during a group-based rehabilitation program for young adults with disability»


De har også publisert en “scoping review” i tidsskriftet «Scandinavian Journal of Occupational Therapy»

“How transactional relations contribute to adaptive developmental outcomes when young people with disabilities participate in specially designed group programs − a scoping review”


Miklos`s har disse hovedbudskapene til personer som jobber med unge voksne med funksjonshemming;

Rehabiliteringsansatte har kompetanse på aktiviteter, diagnoser og individuelle funksjonelle utfordringer, og har god forståelse for hvordan tilpasse aktivitetene til individuelle behov (fysiske og psykiske). Men funn fra Miklos studier viser at det er viktig også å ha en forståelse for andre elementer som kan skape en økt opplevelse av risiko, forbundet med aktivitetsdeltakelse, for den enkelte. Herunder kommer forventninger og kulturelle føringer som ligger innebygget i selve den terapeutiske konteksten og aktivitetene. Frykten for å feile handler i høy grad om hvordan man føler seg vurdert av andre og etter hvilke prestasjonsparameter. Rehabiliteringsprosesser kan derfor være sårbare, og kreve tid og rom til å utvikle forståelse for både egne ferdigheter og ens forhold til den sosiale konteksten. Derfor er det viktig å involvere aspekter av risikohåndtering, samt å skape en forståelse for hvordan håndtere sosiale forventninger i læringsprosessen, i tillegg til ferdighets- og funksjonstrening. Dette er knyttet til eks. forskjellen mellom å delta i aktiviteten i rehabiliteringskonteksten og hjemme i lokalmiljøet. Hva skal til for at den unge voksne føler seg trygg og kompetent til å delta i en aktivitetskontekst, som kan virke mindre forstående eller tilpasset? Og hva krever det å komme ditt?

Å være en del av et forstående og støttende miljø, bestående av en kombinasjon av jevnaldrende i en tilsvarende livssituasjon og ansatte som engasjerte seg i både den enkeltes og gruppens behov, gav de unge en fundamental trygghet og følelse av frihet til å utfordre og utforske seg selv. Dette førte til økt motivasjon og mot til å engasjere seg i aktiviteter og til å utfordre komfortsonen sin, men også til å åpne opp for å prate om sine livserfaringer og konfrontere og bearbeide opplevde sårbarheter.

Å inngå i et gruppemiljø formet rundt erfaringene av å leve med funksjonshemming gav de unge mulighet til å sammenlikne seg og speile seg i andre i tilsvarende livssituasjon. Dette førte til både økt forståelse for egne muligheter, styrker og ressurser, men også mer krevende refleksjoner knyttet til aksept av livet med funksjonshemming.

Den levde erfaringen blant de unge voksne med funksjonshemming var en viktig ressurs i programmet, og bidro med essensiell kompetanse, støtte og tilhørighet. Utvekslingen av erfaringer foregikk både i organiserte aktiviteter, hvor de unge fungerte som rollemodeller for hverandre, men også som uformelle fortrolige samtaler mellom de unge voksne. Dermed kan bruken av en gruppetilnærming i rehabiliteringsprogrammer ha en essensiell funksjon i å overføre det terapeutiske språket til de unges eget språk, samt å overføre erfaringene fra programmet til deres lokalmiljø.

Fant du det du lette etter?