To skritt frem, og ett tilbake

I løpet av første halvdel av 2015 har vi sett flere interessante nye prosjekter og utviklingstrekk innen rehabiliteringsfeltet. På systemnivå har primærhelsemeldingen slått fast kommunenes sentrale rolle innen fremtidens rehabilitering, samtidig har Helse- og omsorgsdepartementet sendt ut en pressemelding med forslag om at fritt rehabiliteringsvalg skal gjelde både offentlige og private institusjoner med avtale.

Helse Sør-Østs nye, løpende avtaler med private rehabiliteringssenter i regionen trådte i kraft denne vinteren. Flere institusjoner har nå satt et enda sterkere fokus på langsiktig kvalitetsarbeid og -måling, blant annet medlemmene i Virke Rehab, som jobber med etableringen av et eget FoU-nettverk.

Kunsten å måle helse  er en av de tydelige trendene innen rehabiliteringsfeltet. Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering (NKRR) er i gang med utvikling av et forslag til kvalitetsindikatorer for muskel-skjelett sykdom og plager på oppdrag fra Helsedirektoratet. De har også lansert en ny klinisk verktøykasse med forslag til måleverktøy, fagprosedyrer og faglige råd innen revmatologisk rehabilitering. 

I RKR er vi i gang med utviklingen av felles måleverktøy for rehabiliteringstjenestene i HSØ, og kunnskapstranslasjonsprosjektet som skal sikre kunnskapsbaserte fagprosedyrer.

Som en kontrast til denne utviklingen, ser vi at særlig det sengebaserte rehabiliteringstilbudet innen helseforetakene skrumper inn og bygges ned. Unntaket er Sunnaas sykehus som eneste spesialiserte helseforetak innen rehabilitering. Dette skjer altså før mange kommuner har bygd opp kapasiteten i sine rehabiliteringstjenester. 

Ser vi nå starten på en gunstig og nødvendig omstrukturering av rehabiliteringsfeltet, eller begynnelsen på en utilsiktet bivirkning av dreiningen mot et rehabiliteringstilbud med tyngdepunkt innen primærhelsetjenesten?

På konferansen til Rehabilitation International (RI) og NHO Service i mars i vår, advarte Arild Kjetså fra Norsk Forening for Fysikalsk Medisin og Rehabilitering, mot en svekkelse av rehabiliteringsfeltet innen universitetssykehusene og helseforetakene som i sin tur vil undergrave rehabilitering som fagområde innen medisin og andre helsefag. 

En klar parallell til et annet sammenlignbart fagområde, psykisk helsevern, der trenden har vært tydelig de senere årene: I løpet av opptrappingsplanen i psykiatrien vokste det frem sterke fag- og forskningsmiljøer med tette bånd mellom universitetene og sykehusene. Dette har blant annet resultert i verdensledende forskning ved UiB/Haukeland og UiO/OUS gjennom NORMENT-senteret for fremragende forskning, støttet av Forskningsrådet.

Kan rehabiliteringsfeltet i Norge vokse seg så sterkt som pasientene har behov for, uten tilsvarende koblinger og motormiljøer som man har sett innen psykisk helsevern?