​På 1800-tallet var jernbanen noe nytt. Etter en serie med togkollisjoner i Storbritannia på 1860-tallet begynte leger å legge merke til forskjellige plager og symptomer hos pasienter som hadde vært involvert i ulykkene. Plagene kunne ikke forklares av skader og pasientene var tilsynelatende friske, men opplevde plager som dårlig hukommelse, redusert konsentrasjonsevne, hodepine, dårlig søvn, irritabilitet, hyppig vannlating, nummenhet og lammelser.

Kirurgen John Eric Erichsen mente dette måtte komme av en «rystelse» i ryggmargen og lanserte begrepet «Railway Spine», siden fenomenet tilsynelatende bare oppstod i forbindelse med togulykker. Flere teorier om årsaker ble fremsatt. En som vant stor tilslutning var at mennesker rett og slett ikke tålte å reise i svimlende hastigheter opp mot 35 km i timen! Det merkelige var imidlertid at mange av pasientene ikke engang hadde vært togpassasjerer, men kun vitner til ulykkene.

Dette ble starten på noe som etter hvert skulle gi oss økt forståelse av forskjellige aspekter ved menneskers helse og uhelse, blant annet kunnskap om tilstander som post traumatisk stress lidelse, funksjonelle lidelser og den bio-psyko-sosiale forståelsesmodellen. Men det ble også starten på diskusjoner som fortsatt pågår inn i vår tid. Her startet nemlig også de helserelaterte erstatningssøksmålene. Jernbaneselskapene mente de som saksøkte var opportunistiske simulanter som var ute etter penger, mens Dr Erichsen mente pasientene hadde en god sak. Domstolenes problem var at det ikke kunne vises til objektive medisinske funn som forklaring på tilstanden. I nyere tid er dette kjent fra saker som omhandler f.eks. whiplash, fibromyalgi og CFS/ME.

Da Koronapandemien spredte seg i fjor vinter, så man raskt at flertallet fikk et mildt sykdomsforløp, og ble ganske raskt friske. Det dukket imidlertid opp historier om pasienter som fikk vedvarende plager, men som ikke nødvendigvis trengte sykehusinnleggelse og derfor i liten grad fikk hjelp eller tilsyn fra helsevesenet. På et diskusjonsforum for svenske allmennpraktikere skrev en lege 28 mars 2020 at det bare var et tidsspørsmål før «man möter sin första patient som påstår sig ha ’kronisk coronit’ eller ’corona typ II’ efter att ha googlat strunt i något forum». Uttalelsen ble bortforklart med «galgenhumor», men den sier noe om holdninger, tanker og meninger rundt «nye» medisinske tilstander. Disse er ikke nødvendigvis feil. Vi vet at nye sykdommer vil skape overdreven helseangst hos noen og at andre vil legge skylden for alle sine symptomer, plager, belastninger og lidelser på en gjennomgått Covid-19 infeksjon, når man f.eks. samtidig går gjennom et samlivsbrudd. Samtidig vet vi at Covid-19 kan være dødelig og gi flere, større og annerledes skader enn andre luftvegsvirus. I dette landskapet skal vi som helsepersonell bistå pasienter uten å bagatellisere, uten å overse potensielt alvorlige tilstander, men heller ikke skape unødig helseangst. Lett er det ikke!

Hva vet vi så langt om Long Covid? Det korte svaret er: Ikke så mye. Problemet med langtidseffekter ligger jo i begrepet – vi får ikke kunnskap før det faktisk har gått «lang tid». Forskningen så langt har naturlig nok hatt fokus på akuttforløpene, og dette har raskt frembragt ny kunnskap som har reddet mange liv. Når vi etterhvert skal se tilbake på Koronapandemien vil det være nok å kritisere og ta tak i når det gjelder beredskapen, men den raske bedringen i akuttbehandling og selvsagt vaksinene vil løftes frem som triumfer og eksempler på hvor langt vi som art og samfunn har utviklet oss. Det ser ut som kampen mot Covid-19 nå snart er avgjort i vår favør, selv om virusmutasjoner sender oss ut i stadig nye ekstraomganger. Men mens akuttmedisinen og vaksineindustrien mottar applaus og hyllinger på sin absolutt velfortjente æresrunde, spør de med vedvarende plager: «Hva med oss, da?»

Vi vet at Covid-19 kan påvirke flere organer, og blant annet gi vedvarende skader på lunger og hjerte. Covid-19 kan også påvirke sentralnervesystemet og gi økt tendens til blodpropp. Når det gjelder Long Covid har vi foreløpig ingen god oversikt over hvem eller hvor mange som rammes. Det synes som eldre og multimorbide pasienter har økt sjanse for å utvikle tilstanden. Symptomer rapportert ved Long Covid er: Fatigue, tung pust, hoste, leddsmerter, brystsmerter, muskelsmerter, hodepine, søvnvansker, takykardi, hukommelsesvansker, konsentrasjonsvansker, tap av lukt/smak, depresjon, angst, feber, svimmelhet og symptomforverring ved fysisk eller mental aktivitet. Erfaringen så langt tyder på at dette ofte er forbigående plager. Mange pasienter opplever gradvis bedring og kan etter hvert gjenoppta normal livsutfoldelse. Likevel er det nå behov for at de lange forløpene studeres like grundig som de akutte, slik at vi bedre kan forstå og håndtere Long Covid.

Så - er Long Covid det nye «Railway Spine»? For å si det sånn – jeg ville vært mer skeptisk til å pådra meg Covid-19 enn til å sette meg på Flytoget.

Kilder

COVID-19 (coronavirus): Long-term effects - Mayo Clinic

Railway spine: The advent of compensation for concussive symptoms - PubMed

Railway Spine, The Mystery Afflicting Victims Of Rail Disaster​