Kunsten å måle helse

Hvordan kan vi bedre måle hva helsevesenet oppnår? Og kan slike resultatmål brukes til å styre ressursbruken i helsevesenet?

 

Helsevesenets overordnede målsetning er å oppnå best mulig helse for flest mulig ved hjelp av begrensede ressurser. Det er derfor et paradoks at tradisjonelle finansieringsordninger innenfor helse ikke baserer seg på kvaliteten i tjenestene som ytes (Helsedirektør Bjørn Guldvog, 2013).

Innføringen av en rekke kvalitetsindikatorer de siste årene er et forsøk i denne retning, men de aller fleste er såkalte strukturindikatorer (som tilgjengelig utstyr og helsepersonells kompetanse) eller prosessindikatorer (som bestemte tiltak eller prosedyrer).

I bruken av resultatindikatorer (for eksempel pasientens helsetilstand eller tilfredshet med behandlingen) ligger Norge etter en del andre sammenlignbare land. Den nye forsøksordningen med kvalitetsbasert finansiering legger riktignok størst vekt på resultatindikatorer, men disse er i hovedsak begrenset til overlevelse 30 dager eller 5 år etter behandling for et begrenset antall tilstander (for sykdommer som kreft og hjerneslag). 

Mer sensitive indikatorer på grad av bedring etter behandling i helsevesenet mangler. Vi vet med andre ord mer om hvilket utstyr vi har og hva helsepersonell gjør, enn om hvordan pasienter blir bedre.

Mangelen på god nok informasjon om hvilke resultater vi oppnår medfører praktiske problemer for mange av de involverte aktørene innen helse:

  • Beslutningstakere mangler viktig informasjon i forhold til prioritering av ressurser ut fra langsiktig måloppnåelse (best mulig helse for flest mulig).
  • Klinikere mangler viktig informasjon om effekten av egne tiltak (nødvending for systematisk kvalitetsforbedring).
  • Pasienter mangler viktig informasjon om hvilken bedring de kan forvente etter ulike behandlingstilbud (nødvendig for et informert valg av helsetjenester).

De målene som foretrekkes av beslutningstakere vil ikke nødvendigvis oppfattes som relevante av klinikere eller pasienter, noe den sterke motstanden mot "new public management" i helsevesenet kan være et uttrykk for. Motsatt vil de mål som oppleves som klinisk nyttige eller meningsfulle for pasientene, ikke nødvendigvis gi den informasjon som trengs for beslutningstakere. 

En viktig utfordring for norsk helsevesen i tiden fremover er derfor å utarbeide resultatindikatorer som oppfattes som meningsfulle for både  beslutningstakere, klinikere og pasienter.