Implementering av kunnskapsbasert praksis blant helsepersonell er en av kjernesakene til RKR og vårt arbeid gjennom kunnskapstranslasjonsprosjektet. Det å innføre ny kunnskap i klinisk praksis har vist seg å være en av de største utfordringene for helsepersonell, ikke minst blant fastlegene. Nylig ble det publisert en phd-avhandling om implementering av kunnskapsbasert praksis blant fastleger i Danmark. Vi tar den med, fordi den illustrerer de barrierer man ofte støter på i en slik prosess. Resultatene fra avhandlingen viser faktorer som kan ha betydning, både i innhentings- og implementeringsfasen av evidensbasert kunnskap i allmennmedisinsk praksis, og som vi også kan lære av innen rehabilitering.
Implementation of evidence-based knowledge in general practice
Implementering av kunnskapsbasert praksis blant fastleger i Danmark
Dette er en oppsummering av tre ulike studier som viser hvordan ny kunnskap ble innhentet og implementert av fastleger i Danmark, med en særlig fokus på hvordan organisatoriske faktorer spiller inn for å oppnå en vellykket implementering. Formålet med de tre studiene var å undersøke hvordan ny evidens innhentes og implementeres i allmennpraksis, og knytte det til fastlegenes egenskaper og kvaliteten på deres praksis.
Studie I handlet om hvordan fastlegene implementerte og fulgte kliniske retningslinjer i sin daglige praksis, og hvordan implementeringsmetodene som blir brukt, varierer fra lege til lege. Det ble gjennomført kvalitative dybdeintervjuer med syv spesielt utvalgte allmennleger fra forskjellige legekontor.
Studie II var en kvalitativ studie, basert på spørreundersøkelse blant1580 fastleger, som gikk ut på fastlegers adferd basert på kjønn, alder og praksis, relatert til innhenting av medisinske kunnskapsbasert informasjon og utnyttelse av informasjonskilder.
Studie III var også en tverrsnittstudie basert på spørreundersøkelse blant leger fra 1114 allmennpraksiser. Svar fra undersøkelsen ble knyttet opp mot nasjonale register om kvalitet på helsetjenester. Som eksempel på en evidensbasert anbefaling og en rettesnor for kvalitet, ble det vist til spirometritesting av KOLS-pasienter som fikk førstegangsbruk av medikamenter mot obstruktiv lungesykdom.
Den systematiske oppsummeringen viste at innhenting og implementering av kliniske retningslinjer varierte, avhengig av i hvilken grad implementeringen ble felles og formelt organisert. Noen fastleger prioriterte tid og ressurser for felles implementeringsaktiviteter og organiserte sin daglige praksis for å støtte disse aktivitetene. Andre fastleger diskuterte felles retningslinjer, men overlot implementering til den enkelte, mens andre igjen ikke så behov hverken for diskusjon eller rådgiving om implementering, og overlot alt til den enkelte lege.
De tre studiene viser generelt at fastlegers holdninger til pasientomsorgen virket som å være nært knyttet til deres tilnærming til implementering. I studiene var innhenting av evidensbasert kunnskap knyttet til kjønn, alder og praksisform. De yngre fastlegene innhentet ny kunnskap fra kollegaer, nasjonale retningslinjer og nettsteder, mens de over 44 år innhentet kunnskap fra medisinske tidsskrifter. Det var ingen forskjell på innhenting av kunnskap mellom kjønn, men mannlige fastleger brukte legemiddelindustriens salgsrepresentanter og ikke-refunderbare CME-møter (CME: Continuing medical education) som viktige kilder for å holde seg oppdatert. Spørreundersøkelsen av leger fra de 1114 ulike praksisene, viste at ukentlige, tverrfaglige møter var viktig for å få til høyere omsorgskvalitet, sammenlignet med sjelden eller ingen møter.
Studien konkluderte med at de viktigste faktorene for å opprettholde en høy omsorgskvalitet og implementering av kunnskapsbasert praksis, er formaliserte implementeringsaktiviteter.
Implementation of evidence-based knowledge in general practiceLe JV. Dan Med J. 2017 Dec; 64(12). pii: B5405.