Hva betyr det å ha behov for rehabilitering?

Selvopplevd

Behov for rehabilitering kan være selvopplevd. Det forutsetter at man er blitt klar over eget potensial og hvilke muligheter som finnes for tverrfaglig hjelp til læring, opptrening, tilpasning og økt deltakelse.

Vurdert av fagpersoner

Rehabiliteringspotensiale kan vurderes, og beregnes, men ikke med absolutt sikkerhet. Individuelle faktorer lar seg ikke alltid beregne og forutsi. Motivasjon og evne påvirkes jo underveis. En tverrfaglig vurdering bør være utgangspunktet, men det er ikke alltid tid og anledning til det. Derfor er det viktig å fange opp et mulig behov og melde fra om det.

Forutsetninger for å få rehabilitering

1. Funksjonstap

Hvis det har vært et betydelig funksjonstap i bevegelsesevne, dagligaktiviteter eller annet, har man behov for rehabilitering.

2. Endringsmuligheter

Hvis funksjonstapene er fysiologisk mulig å endre, anbefales rehabilitering. En god indikasjon på det er hvis det har vært noe framgang å spore siden funksjonstapet oppstod. Det at omgivelser, utstyr og livsbetingelser kan endres, gir gode forutsetninger for vellykket rehabilitering.

3. Motivasjon

Det er viktig at pasienten har ønske om og vilje til endring, og er motivert til å jobbe for å oppnå egne mål, håp og drømmer.

Kontraindikasjoner

Generelt er rehabilitering lite aktuelt når personen uansett er i ferd med å gjenoppnå opprinnelig funksjonsnivå. Det er også lite aktuelt for noen som ikke er motivert, som nekter å delta, er i koma eller i terminalstadiet av livstruende alvorlig sykdom.

Spesielle kriteria

Noen sykdommer medfører spesielle forhold som påvirker hva slags rehabiliteringstiltak som bør iverksettes, og hvor snart. Tidlig igangsetting er viktig ved hjerneskade, hjerneslag og etter KOLS forverring. 

Proteininntak er viktig sammen med styrketrening umiddelbart etter KOLS forverring. Hjertepasienter behøver trening som styrker hjertet i trygge rammer, det vil si hard kondisjonstrening. 

Fatigue er en vanlig følgetilstand etter blant annet kreft eller hjerneskade, og det oppdages ofte veldig sent. Det samme gjelder skjult kognitiv svikt i form av hukommelse og konsentrasjonsevne.  

Ortopedi  

Det er blitt vanlig i Norge å ikke henvise til rehabilitering etter brudd og proteseoperasjoner, men er det andre kroniske sykdommer eller annet som kompliserer evnen til å få tilbake funksjon, bør det gjøres unntak.   

Usikkerhet og etiske betraktninger

Det finnes forskning som prøver å stille prognose for rehabilitering. Det vil si å forutsi hvem som vil ha størst utbytte av rehabilitering, og hvem som vil komme til å greie seg bra uansett.  

Det er matematiske formler som basert på målinger rett etter hjerneslag kan forutsi hvordan 75 prosent av pasientene vil ende opp, med inntil 60 prosent nøyaktighet. Det er ikke bra nok til å begrunne hvem som bør få tilbud om rehabilitering, eller ikke. 

Det beste vi kan gjøre er å gi alle som har gode forutsetninger anledning til å prøve seg, men på en slik måte at ikke rehabiliteringplasser fylles opp av pasienter som har mer pleiebehov enn rehabiliteringspotenial. 

Det kan være uetisk å avvise en pasient som har stort funksjonstap og stort pleiebehov, men det er også uetisk å okkupere alle plassene med de «tyngste» pasientene, og dermed hindre tilgang til rehabilitering til de som har mindre uttalt funksjonstap, men større sjanse for å oppnå forbedring.  

Det er også et paradoks at de samme pasientene som har størst forventet framgang i rehabilitering også ofte er de samme som har størst framgang helt på egen hånd. De som har stor resiliens og egenmestring/self-efficacy.