Hva er posttraumatisk forvirringstilstand ?

  Noen vanlige trekk er

• Den skadede er ofte forvirret og desorientert, og det som foregår er kaotisk for han/henne. Dette kan vise seg ved at vedkommende ikke er klar over hvor han eller hun er eller hva som har skjedd. Det å forstå om det er dag eller natt, sommer eller vinter, kan også være vanskelig. Noen ganger kan det være vanskelig å kjenne igjen pårørende og venner.

• Hukommelsesvansker, dvs vansker med å lagre og gjenkalle informasjon i hukommelsen. Å lære nye ting er derfor svært vanskelig i denne fasen. De kan ha vansker med å kjenne igjen pleierne som er inne daglig, og det kan være vanskelig å lære seg å stelle seg på en annen måte enn man gjorde tidligere.

• Sterk motorisk uro som kan gi seg utslag i fikling eller plukking på ting og vansker med å få ro/sove. Uro kan også innebære rastløshet, agitasjon, tretthet og konfabulering.

• Personlighetsmessige forandringer.

• Det mentale tempoet er ofte endret. Det vil innebære at personen vil trenge lenger tid enn vanlig for eksempel på å svare på spørsmål eller følge instruksjoner. Det er derfor viktig å gi pasienten tid på å respondere.

Hvordan forholder man seg til pasienter i PTF?

• Pasienter i PTF blir lett overstimulert, fordi deres ”informasjonsfilter” ikke fungerer effektivt. Det betyr at disse pasientene ikke klarer å sortere bort uvesentlig informasjon fra egen kropp og fra omgivelsene.
• Overstimulering kan medføre forlengelse av PTF- fasen.
• Når pasienten overstimuleres ses følgevirkningene ofte først senere på dagen eller dagen etter (i form av økt forvirring, rastløshet, og noen ganger aggresjon).
• For å hindre økt forvirring og uro, prøver teamet å skjerme pasienten i denne fasen.

Skjerming innebærer følgende tiltak

• For å skjerme for støy og unngå overstimulering, kan det være hensiktsmessig at pasienten oppholder seg mest mulig på rommet.
• Man snakker minst mulig og gir korte instruksjoner.
• For å unngå økt forvirring og agitert adferd anbefaler vi ingen besøk ved uttalt tretthet eller uro. Den første tiden bør pasienten bare ha besøk av den nærmeste familie. Etter PTF-fasen kan man vurdere om besøkene kan utvides i takt med hva pasienten tåler.
• Når pasienten konfabulerer, ”henger seg opp”, og ikke klarer å skille virkelighet og fantasi, er det viktig og ikke gå inn i diskusjoner eller korrigere adferd. Avled pasienten ved skifte av emne og situasjon.
• Rommet bør være ryddig med så få ting fremme som mulig. Kalender, klokke og timeplan skal være lett synlig for pasienten.
• Pasienten orienteres for tid, sted og situasjon. Teamet lager en prosessperm med informasjon for å forankre pasienten. Denne ligger på rommet og gjennomgås flere ganger daglig. Viktig å ikke stille spørsmål, bare informere. Permen oppgraderes så fort pasienten er i stand til å motta mer informasjon.
• Pasienten skal ikke ha telefon eller se tv i PTF-fasen.
• Bilder skal fortrinnsvis være i album eller perm som plasseres i skap når pasienten ikke bruker det. Kan brukes i forankring.

Skjermingen evalueres kontinuerlig og tilpasses pasientens tilstand.

Etter hvert kan stimulering og trening være positivt i små og regulerte mengder, tilpasset pasientens tilstand. Det vil si at pasienten får mer ut av mange korte aktiviteter enn få og lange. Snakk med pasientens team. Psykologen vil jevnlig vurdere pasienten og informerer teamet og pårørende når pasienten er orientert og vurderes å være ute av PTF- fasen.

Hvordan kan man som pårørende gi best støtte til pasienten i denne fasen?

• I PTF fasen er den skadete sårbar og reagerer på stress med økt uro og forvirring.
• Pasienten har behov for mye hvile. Du som pårørende kan bidra til å gi pasienten ro til å komme seg ved å begrense mengden av stimulering den første tiden.
• Unngå at pasienten blir for sliten. Observer tegn på trettbarhet (som muskelspenning og endret ansiktsuttrykk).
• Informasjonsmengden som den skadde vil klare å få med seg er mindre enn normalt i denne fasen. Hvis vedkommende snakker på en upassende måte, så avled i stedet for å korrigere (det kan gjøres ved å skifte samtaleemne).
• I PTF- fasen er ikke pasienten i stand til å overskue egen situasjon og svare på sentrale spørsmål, men vil sannsynligvis forsøke. Unngå generelt å stille mange spørsmål, for han eller hun vil sannsynligvis ikke kunne klare å svare adekvat. I stedet er det gunstig å gi støtte ved å gi informasjon om sitasjonen (se prosessperm).
• Besøkene skal i utgangspunktet være korte. Vær hos pasienten ca. en halv time om gangen, og ikke mer enn to personer om gangen. I stedet for å prate, sitt ved sengen, og hold pasienten i hånden.
Det er en stor belastning å være pårørende til en som har fått en hjerneskade. Pasientens gjenopptrening kan være et langvarig forløp. Det kan derfor være godt å ta seg fri en gang imellom og hvile ut i sitt eget hjem. Det vil på lengre sikt gi mer krefter for at dere som pårørende bedre skal klare den tiden som kommer.

Vi har et felles mål, nemlig å gjøre PTF-fasen så kort som mulig. Teamet ønsker at pårørende skal være samarbeidspartnere i denne fasen og i den videre rehabiliteringen på Sunnaas Sykehus. Det er viktig å huske at PTF- fasen faktisk representerer et bedringsstadium, og kan ses på som et fortsatt mentalt oppvåkningsforløp etter bevisstløsheten/koma.